Da jeg besøkte Pakistan var jeg vitne til enorme lidelser. Flommen har utslettet tusenvis av landsbyer og tettsteder. Veier, broer og hus i alle landets provinser er ødelagt.
Fra flyet så jeg tusenvis av mål med ødelagt mark, som er selve grunnsteinen i Pakistansk økonomi. På bakken møtte jeg livredde mennesker som levde i konstant frykt for ikke å være i stand til å brødfø barna sine og hindre smitte av diaré, hepatitt, malaria og kolera.
Dimensjonen av krisen går forbi fatteevne. Det er mellom 15-20 millioner mennesker som er berørt av flommen. Det er mer enn det totale antall mennesker som ble rammet av tsunamien i det indiske hav, jordskjelvet i Kashmir i 2005, syklonen Nargis i 2007 og jordskjelvet i Haiti kombinert. 160,000 kvadratmeter jord står under vann, et område som tilsvarer New York.
Hvorfor har det tatt verden så lang tid for å forså dimensjonen av krisen? Det kan være fordi den ikke er en typisk ”TV-krise”; full av dramatiske redningsaksjoner og uforutsette hendelser. Et jordskjelv kan drepe tusenvis av mennesker i løpet av minutter, en tsunami utsletter hele byer og dets innbyggere. I kontrast til dette utvikler krisen i Pakistan seg langsommere, men blir verre og verre. Og den er langt fra over.
Monsunregnet kan fortsette i flere uker. Noen steder synker flomvannet, mens andre steder, spesielt sør, opplever de nye flommer. Vi vet at krisen finner sted i en av de mest utfordrende regioner i verden, og det er i alles interesse å opprettholde stabilitet og velstand. Krisen er ikke bare katastrofal for Pakistan, men er en av de største prøvelsene på global solidaritet i vår levetid.
Derfor har FN oppfordret alle til å bidra. FN ønsker en nødhjelpspakke bestående av 460 millioner dollar. Dette tilsvarer mindre enn 1 dollar per dag per personer. Dette vil sikre livet til 6 millioner mennesker de neste 3 månedene, av dem er 3,5 millioner barn. Det internasjonale engasjementet øker dag for dag, og mindre enn èn uke etter vi oppfordret alle til å bidra har vi samlet inn halvparten av pengene. Men bidragene er ikke store nok til å redde Pakistan ut av krisen.
På torsdag innkalte FNs generalforsamling til hastemøte for å diskutere hvordan vi kan intensifiere tiltakene. Hvis vi handler nå, kan vi hindre videre spredning av dødelige sykdommer og redde flere liv. Utføre hjelpearbeid i farlige og ustabile områder er vanskelig, men jeg har sett at det er mulig. Fra de mest avsidesliggende og farlige deler av Afrika til slummen i Haiti. Og jeg så det i Pakistan denne uken.
Ulike FN organer, internasjonale bistandsorganisasjoner som Røde Kors og Røde Halvmåne og andre ikke-statlige organisasjoner har hjulpet pakistanske myndigheter til å takle krisen. Ved hjelp av lastebiler, helikoptre, og noen ganger esler har vi transportert mat omkring i landet, og har klart å skaffe 1 million mennesker matrasjoner for èn måned. Omtrent det samme antallet bor nå i telt og har tilgang på rent drikkevann hver dag. Medisiner mot kolera, slangegift, og kirurgisk utstyr redder også mange liv.
Dette er en bra begynnelse, men det er ikke nok. Seks millioner mennesker har ikke nok mat; 14 millioner mennesker trenger akutt nødhjelp, spesielt barn og gravide. Samtidig med at flomvannet synker må vi hjelpe det pakistanske folk å bygge opp landet og livene sine igjen.
I følge Verdensbanken utgjør skadene på dyrket mark omtrent 1 milliard dollar. Bønder kommer til å trenge frø, gjødsel og landbruksredskaper. Matprisene øker i byene. Infrastrukturen i landet må bygges opp igjen; skoler, sykehus, irrigasjonskanaler, kommunikasjonskanaler og transportlinker. FN vil ta del i denne oppbyggingen.
I media hører vi snakk om at myndigheter har gått lei katastrofer, og at de nøler med å sende mer bistand til denne delen av verden. Men det er faktisk motsatt. Pakistan mottar stadig donasjoner, noe som er oppløftende. Hvis det er noen som er lei katastrofer, så er det det Pakistanske folk – kvinner, barn og småbønder som er lei av konflikter, usikkerhet, vanskelige økonomiske tider, og som nå har mistet alt. Men i stedet for å gi opp så jeg besluttsomhet, standhaftighet og håp – håp og tro om at de ikke er alene.
Vi må handle nå. Vi kan ikke la denne naturkatastrofen utvikle seg til en menneskelaget katastrofe. La oss stå sammen med det Pakistanske folk og støtte dem hvert eneste lille skritt på den lange og vanskelige veien de har fremfor seg.
Ban Ki-moon
