Av John Holmes, FNs visegeneralsekretær for humanitære saker og nødhjelpskoordinator.
For tre år siden, i april, gjorde min forgjenger FNs sikkerhetsråd oppmerksom på Darfur. I april i år har også jeg stått foran sikkerhetsrådet for å informere om den pågående tragedien etter e nylige avsluttet besøk i regionen. Prisen for uvirksomhet blir fortsatt betalt av utallige tusener med tapte liv. Hvor mange flere aprilmåneder kan menneskene i Darfur holde ut?
På tre år har antall mennesker som er avhengige av en stadig skjørere humanitær livlinje blitt firedoblet, fra en million til nesten fire millioner mennesker. I løpet av de siste månedene har tilgang og sikkerhet falt brått for tusener av bistandsarbeidere som prøver å hjelpe dem. Hvordan kan vi opprettholde verdens største humanitære operasjon når behovene øker mens våre evner til å hjelpe er kraftig innskrenket?
En raskt blikk på tallene viser hvor mye vi har oppnådd de siste tre årene – og hvor mye som står på spill dersom byråkrati og trusler umuliggjør humanitært arbeid.
I april 2004, da humanitære operasjoner i Darfur satte i gang for full fart, hadde vi bare noe over 200 bistandsarbeidere tilstede for å hjelpe 350 000 mennesker som hadde blitt internt fordrevne av konflikten. I dag hjelper 13 000 bistandsarbeidere, primært sudanesere, nesten fire ganger så mange. Feilernæring totalt har blitt halvert siden midten av 2004, og dødsraten har blitt kuttet til godt under kritiske terskelsprosenter.
Men disse livreddende fremskritt kan fort fordunste igjen. Problemene i Darfur fortsetter uforminsket og har spredt seg til nabolandene Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Rundt 420 000 mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem siden mai i fjor, på tross av undertegningen av fredsavtalen, og antall mennesker som har blitt fordrevet er nå over to millioner — en tredjedel av befolkningen i Darfur. Voldtekt og andre seksuelle overgrep begått av alle parter i konflikten fortsetter ustraffet. Feilernæringsprosenten er på vei opp igjen, særlig utenfor leirene i avsidesliggende, utsatte områder.
Våre evner til å nå fram til mennesker i nød synker i mellomtiden til kritiske lave nivåer. Vi anslår at bare halvparten av de berørte i konflikten i Darfur har regelmessig tilgang på rent vann og grunnleggende helsetjenester. Færre enn 40 prosent har tilgang på sanitære tjenester. Enda verre, til en hver tid kan ikke en av fire mennesker lenger bli nådd med noe nødhjelp, hvilket betyr at rundt 900 000 mennesker bor utenfor den humanitære livlinjen.
Bistandsarbeidere blir også angrepet, i klare brudd på Genevekonvensjonene. Mellom juni og desember 2006 ble 12 bistandsarbeidere drept, flere enn i løpet av de to foregående årene sammenlagt. I fjor ble 120 kjøretøy benyttet til nødhjelp kapret. Hundretusener av sivile kan bli avkuttet fra livsopprettholdende hjelp dersom humanitære organisasjoner må trekke seg ut fra områder hvor deres personell har blitt angrepet. Alle de involverte i konflikten deler skylden for disse angrepene.
I mellomtiden har en rekke statlige byråkratiske prosedyrer alvorlig hindret bistandsoperasjoner, undergravet moral og innskrenket bevegelsesfrihet. Myndigheter som så åpenbart burde ha hjulpet til å redde livene til egne innbyggere, har ofte fremstått som lite interesserte i å gjøre dette.
Så hva kan gjøres? For det første må alle angrep på sivile stanses umiddelbart, hvorvidt de begåes av milits støttet av regjeringen, opprørere eller andre deltakere i konflikten.
16 april uttrykte myndighetene i Sudan en godkjennelse av den andre fasen i FNs støttepakke som er ment å styrke Den afrikanske unions (AU) fredsbevarende arbeid i Darfur Vi er glade for dette og alle andre tiltak ment å øke sikkerheten for sivilbefolkningen i Darfur. Men hurtig, effektiv gjennomføring er essensielt, og Khartoums fulle og hele samarbeid er nødvendig. Menneskene i Darfur tåler ikke flere utsettelser i utplasseringen av hele FN-AU fredsbevarende hybridstyrke.
For det andre trenger vi trygg, uhindret tilgang slik at bistandsarbeidere kan nå alle i nød. En god nyhet fra mitt siste besøk i Sudan var undertegningen av en felleserklæring der Khartoum bekreftet og utvidet et løfte fra 2004 om å forenkle prosedyrer på visa, toll og andre krav. Konkrete løfter har blitt gjort. Jeg akter å holde et godt øye med hvorvidt de blir oppfylt.
Til slutt, la oss ikke glemme at humanitære tiltak, uansett hvor mye de enn behøves, aldri kan erstatte en politisk løsning. Vi kan enkelt og greit ikke opprettholde denne kjempeinnsatsen over flere år. Nå som konflikten går på sitt tredje år, trenger menneskene i Darfur en politisk løsning mer enn noensinne. Jeg anmoder alle parter i konflikten om å støtte tiltakene til spesialutsendingene fra AU og FN for å sørge for oppslutning om en umiddelbar våpenhvile og for å få alle parter til å delta i forhandlingene for å oppnå en varig fredsløsning.
”April er den mest grusomme måneden,” skrev T.S. Eliot. Jeg håper inderlig at neste april, for ikke å snakke om april etter det igjen, at jeg ikke trenger å måtte stå foran sikkerhetsrådet med de siste nyhetene om enda mer død og tvangsforflytning i Darfur. Det er på tide å få stanset denne katastrofale konflikten.
