Av Kofi A. Annan, FNs generalsekretær
Helt siden nasjonale grenser ble oppfunnet har mennesker krysset dem – ikke bare for å besøke andre land – men for å leve og bo der. Dette har nesten alltid vært forbundet med risiko, men også med besluttsomhet for å overkomme motgang og få et bedre liv. Denne streben har alltid vært en grunnsten i menneskelig utvikling. Hitorisk sett har migrasjon fobedret ikke bare den enkelte migrants velferd, men også menneskehetens. Og det er stadig tilfellet. I en rapport, som jeg la frem tirsdag 6. juni for FNs generalforsamling, oppsummerte jeg ny forskning som viser at migrasjon i det minste i de beste tilfeller ikke kun gavner migrantene selv, men også de landene som mottar dem, og faktisk også de landene som de forlater.
Men på hvilken måte? I mottakerlandene tar migrantene viktige jobber som den øvrige befolkningen ofte er motvillige til å ta. De bidrar med mange av de personlige tjenester som samfunnet er avhengig av. De passer barn, pleier syke og eldre, lager mat og gjør rent. Likevel er det langt fra alle som er besatt i slike stillinger. Nesten halvparten av stigningen i antallet migranter over 25 år på 1990-tallet var høyt utdannede mennesker. Men med eller uten utdanning så er mange entreprenører som starter egne bedrifter, enten det er døgnkiosker eller Google. Andre er kunstnere, opptredere eller forfattere som hjelper til med å gjøre deres nye hjembyer til kulturelle og kreative midtpunkter.
Migranter øker også etterspørselen etter varer og tjenester, bidrar til den nasjonale produskjonen og betaler generelt mer til staten i skatt enn de får tilbake i velferd og andre fordeler. Og i regioner som Europa, hvor befolkningstallet kun vokser langsomt eller overhodet ikke, ankommer yngre arbeidere fra utlandet og hjelper på problemet med underfinansierte pensjonsordninger. Alt i alt er landene som tar imot immigranter og som lykkes med å integrere dem i deres samfunn i ferd med å bli blant de mest dynamiske i verden, både økonomisk, sosialt og kulturelt.
I mellomtiden gavner migrantenes hjemland på pengene som sendes hjem, og som det siste året nærmet seg nesten 232 milliarder dollar. Av dette gikk 167 milliarder til utviklingsland, som er mer enn det totale beløpet utviklingshjelp fra alle giverland til sammen, selv om dette selvfølgelig ikke er en erstatning. Det er ikke bare de umiddelbare mottakerne som drar nytte av disse oversendingene, men også alle de som leverer varer og tjenester som pengene brukes til. Det er med på å øke nasjonalinntekten og stimulere investeringer.
Familier med et eller flere medlemmer som arbeider i utlandet bruker mer penger på utdanning og helse. Hvis familien er fattig, slik som familien i den klassiske senegalesiske filmen Le Mandat, og mottar oversendinger kan det bety en mulighet for å lære å bruke finansielle tjenester som banker, låneforeninger og mikrofinansielle institusjoner.
Flere og flere regjeringer begynner å fortså at det å ha borgere i utlandet kan gavne utvikling og gjøre således en hel del for å styrke båndene mellom dem. Ved å tillate dobbelt statsborgerskap, stemmeavgivning i utlandet, utvide konsulatvesenet og samarbeide med migrantene om å utvikle lokalsamfunnene i hjemlandet, mangedobler regjeringer fordelene med migrasjon. I noen land forvandler invandrerforeninger deres gamle lokalsamfunn ved å sende kollektive oversendinger som støtte til mindre utviklingsprosjekter.
Vellykkede migranter ender ofte opp med å investere i derse tidligere hjemland og oppforder andre til å følge deres eksempel. Gjennom de ferdighetene de erverver seg kan de også bidra til å overføre teknologisk kunnskap. Indias programvareindustri har for eksempel vokst seg stor på grunn av informasjons- og erfaringsutveksling mellom indere i utlandet, hjemvendte indere og indiske entreprenører. På samme måte er albanske arbeider i Hellas med på å overføre nye landbruksmetoder når de reiser hjem igjen, og kan dermed være med på å styrke den albanske landbruksproduksjonen. Og så videre.
Selvfølgelig er det også ulemper ved migrasjon, selv om de ironisk nok ofte oppstår i forsøket på å kontrollere den: det er irregulære og udokumenterte migranter som er mest sårbare overfor menneskesmugling, trafficking og andre former for utnyttelse. Det oppstår spenninger når etablerte beboere og migranter skal lære å tilpasse seg hverandre, særskilt når deres skikker, tro og utdannelsesnivå er meget forskjellige. Og det går utover de fattige landene når de tappes for arbeidskraft som det er stor bruk for, slik som helsearbeidere i Sør-Afrika, på grunn av forventninger om høyere lønninger og bedre forhold i andre land.
Men mange land lærer å takle disse problemene. Dette kan gjøres enda bedre hvis de samarbeider og lærer av hverandres erfaringer. Det er nettopp målet med møtet i FNs høynivåpanel, som generalforsamlingen avholder i september med temaet migrasjon og utvikling. Inget land blir bedt om å gi opp kontroll over sine landegrenser eller politikk til andre. Men andre land og regjeringer kan oppnå noe ved diskusjon og utveksling av ideer. Derfor håper jeg at møtet i september blir en begynnelse og ikke en slutt.
Så lenge det finnes nasjoner vil det finnes migranter. Og selv om noen kanskje skulle ønske at det var annerledes så er migrasjon en del av livet. Derfor er det ikke et spørsmål om å stoppe migrasjon, men om å håndtere den på en bedre måte, med mer samarbeid og forståelse fra alle sider. Migrasjon er inget nullsumspill, men gir avkastning for alle.
