Investeringer i katastrofe- og risikoreduksjon står ikke i forhold til tapene som følge av klimaendringer.
Nåværende investeringsnivåer i FNs organ for Katastrofe-og Risikoreduksjon (UNDRR) har ikke økt i takt med den økende alvorlighetsgraden av klimahendelser og naturkatastrofer. Direkte tap som følge av klimakatastrofer anslås til over 200 milliarder dollar årlig, eller over 2,3 billioner dollar dersom man inkluderer følgekostnader og kostnader for økosystemer. Mens reduksjon av katastroferisiko og håndtering av katastrofer årlig koster 180–200 milliarder dollar, mottok FNs kontor for katastroferisiko-reduksjon i 2024 totalt 57,25 millioner dollar i finansielle bidrag. 13. oktober er den internasjonale dagen for katastrofe-og risikoreduksjon.
Den økende kostnaden ved katastrofer reflekterer klimaendringenes økende påvirkning og dårlige utviklingsvalg. Investering i UNDRR forblir minimal sammenlignet med den økende alvorlighetsgraden av naturhendelser. Mindre enn 1 % av offentlige budsjetter går til UNDRR, og kun 2 % av prosjekter under Offisiell utviklingshjelp (ODA) inkluderte UNDRR-mål mellom 2019 og 2023. Finansiering for humanitær beredskap er også i tilbakegang.
Offentlig og privat sektor
Denne risiko-blinde planleggingen er et stort problem i både offentlige og private økonomiske strategier. Den private sektoren, som kontrollerer 75 % av investeringene, overser ofte klimatrusler, noe som øker sårbarheten og potensielle tap.
Nåværende investeringsmønstre skaper spiraler som øker gjeld og reduserer inntekt, fremmer utilgjengelig forsikring og opprettholder en kostbar avhengighet av humanitær bistand. Katastrofer forbindes også i økende grad med nedgraderinger av kredittvurderinger. Tiltak er essensielle for å beskytte samfunn, eiendomsverdier og bredere finansielle og forsikringssystemer.
For å møte dette må nasjonale strategier integrere Katastrofereduksjon og Risiko og klimatilpasning. Regjeringer bør styrke privat sektor gjennom reguleringer, risikodata og insentiver for å fremme motstandsdyktige investeringer.
Den internasjonale dagen for katastroferisiko- og reduksjon i 2025 oppfordrer til to tiltak: 1) øke finansieringen til katastrofereduksjon og risiko- tiltak i offentlige og internasjonale budsjetter, og 2) sikre at all utvikling og private investeringer er risikoinformerte og motstandsdyktige.
Demokratisering av risikoforståelse og risikoinformasjon
Tilgang til høykvalitets, lokalt relevant risikoinformasjon er avgjørende for å forebygge, redusere og håndtere risiko effektivt. Slik informasjon må være standardisert, tilgjengelig, sammenlignbar og, der det er mulig, ha en åpen kilde. Like viktig er det at risikokunnskap må deles globalt: når kritisk informasjon er begrenset til den høyeste budgiveren, blir alle land og markeder mer sårbare.
En rapport fra Europakommisjonen understreker behovet for bedre risikokommunikasjon. Selv om 70 % av EU-borgere stoler på informasjon fra offentlige myndigheter og nødetater om katastroferisiko, føler nesten halvparten (49 %) seg utilstrekkelig informert om risikoer som kan påvirke dem, og 65 % mener de trenger mer informasjon for å kunne forberede seg på katastrofer eller nødsituasjoner.
Undersøkelsen viser også at 75 % av europeere mener at forberedelse til katastrofer eller nødsituasjoner gjør dem i stand til å håndtere situasjonen mer effektivt. Mer enn halvparten (57 %) mener de vet hvordan nødetatene vil varsle dem ved en katastrofe, og litt over halvparten (52 %) mener det er lett å finne informasjon om hvordan man kan forberede seg på katastrofer eller nødsituasjoner fra offentlige myndigheter og nødetater i deres land.
Borgere oppfatter seg som spesielt utsatt for risiko knyttet til klimaendringer, samt sikkerhets- og sosiale utfordringer.
Bakgrunn
Den internasjonale dagen for katastrofe- og risikoreduksjon, etablert av FNs generalforsamling i 1989, fremmer en global kultur for risikobevissthet og katastrofereduksjon. Dagen fremhever innsatsen til enkeltpersoner og lokalsamfunn verden over for å redusere eksponering for farer og styrke verdens motstandsdyktighet mot katastrofer.
Byen Sendai i Japan — utsatt for jordskjelv, tsunamier og andre naturkatastrofer — ble et symbol på dette globale engasjementet. Etter å ha opplevd over 1 500 jordskjelv årlig og flere katastrofale tsunamier som tok titusenvis av liv, var Sendai vertskap for den tredje verdenskonferansen om katastroferisiko- og reduksjon i 2015. Den resulterende Sendai-erklæringen og Sendai-rammeverket for katastroferisiko-og reduksjon 2015–2030 bekreftet behovet for koordinert global handling, og anerkjente at katastrofer rammer hardest lokalt, med ødeleggende sosiale og økonomiske konsekvenser.
Sendai-erklæringen, støttet av statsoverhoder, ministre og delegater, anerkjenner den økende hyppigheten og kompleksiteten av katastrofer verden over. Den oppfordrer alle aktører til å opprettholde kollektiv innsats for å redusere risiko, bygge motstandsdyktighet og sikre bærekraftig utvikling.
Mål
Sendai-rammeverket for katastroferisiko-og reduksjon (2015–2030) legger frem en global plan for å redusere katastroferisiko og tap betydelig — i liv, levebrød, helse samt økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige verdier. Rammeverket, vedtatt i Sendai, Japan, 18. mars 2015, gir et omfattende 15-års veikart for nasjonal og internasjonal handling.
Rammeverket skisserer omfanget og formålet, forventede resultater, hovedmål, syv delmål, fire prioriterte innsatsområder med tilhørende begrunnelser, samt tretten veiledende prinsipper.
Målet er å forebygge nye og redusere eksisterende katastroferisikoer gjennom integrerte og inkluderende tiltak — økonomiske, strukturelle, juridiske, sosiale, helsemessige, kulturelle, utdanningsmessige, miljømessige, teknologiske, politiske og institusjonelle — som reduserer eksponering og sårbarhet, styrker beredskap og øker motstandsdyktighet.
Målsetninger
– Redusere global dødelighet som følge av katastrofer, antall rammede personer, direkte økonomiske tap i forhold til global BNP, skader på kritisk infrastruktur og forstyrrelse i grunnleggende tjenester (inkludert helse- og utdanningsinstitusjoner).
– Redusere antall rammede personer globalt innen 2030, med mål om å senke gjennomsnittlig globale tall per 100 000 innbyggere i perioden 2020–2030 sammenlignet med 2005–2015.
– Redusere direkte økonomiske tap i forhold til global BNP innen 2030.
– Redusere katastrofeskader på kritisk infrastruktur og forstyrrelser i grunnleggende tjenester, inkludert gjennom å utvikle deres motstandsdyktighet innen 2030.
– Øke antall land med nasjonale og lokale strategier for katastroferisiko- og reduksjon.
– Styrke internasjonalt samarbeid med utviklingsland gjennom tilstrekkelig og bærekraftig støtte for å supplere deres nasjonale tiltak innen 2030.
– Øke tilgjengeligheten av og tilgangen til tidlig varslingssystemer for flere typer farer og informasjon om katastroferisiko for befolkningen.
Prioriteringer for handling
- Forstå katastroferisiko
- Styrke katastroferisiko-styring for effektiv håndtering
- Investere i katastrofe- og risikoreduksjon for å oppnå motstandsdyktighet (offentlig og privat)
- Forbedre beredskap for effektiv respons og for å “bygge tilbake bedre” i gjenoppretting, rehabilitering og rekonstruksjon