Jan Egeland: Fra Oslo-avtalen til YouTubes superhelt

0
879
Egeland Syria 27 kb

Egeland Syria 27 kb
For tjue år siden ledet Jan Egeland og en gruppe norske diplomater og Arbeiderpartipolitikere forhandlingene som førte til et historisk gjennombrudd i konflikten mellom Israel og Palestina. Den såkalte Oslo-prosessen utgjorde muligens den mest vellykkede nordiske fredsinnsatsen noensinne.

Unge nordmenn vil nok derimot kjenne igjen Egeland som «The United Nations Supehero Man», altså FNs superhelt, fra en sang som har fått nær en halv million visninger på YouTube. Ikke dårlig i et land på fem millioner!

Oslo-prosessen resulterte til slutt i Oslo-avtalen og Nobels fredspris til lederne av Israel og Palestina, men Egeland hvilte ikke på laurbærene de neste 20 årene av den grunn. Etter å ha blant annet jobbet på høyt nivå i FN som visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp, er han nå visedirektør og Europadirektør for menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Han er basert i Oslo, men hadde nylig kommet tilbake fra Syria da vi intervjuet ham, skulle fly til Paris senere den dagen, og forberedte reiser til Libanon og Kuwait uken etter.

Men først tilbake til Oslo-avtalen – hvordan hadde det seg at nordmenn, inkludert Egeland selv, diplomaten Mona Juul og hennes mann, Fafo-forskeren Terje Rød-Larsen, ble involvert i fredsprosessen i Midtøsten?

«Jeg var statssekretær og hadde fullmakt fra utenriksminister Thorvald Stoltenberg til å se om Norge kunne få en rolle i fredssamtalene som alle trodde ville komme tidlig på 90-tallet. Det som etter hvert var helt nytt med vårt arbeid var at vi så at Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) måtte inn eller så ville det ikke bli fred. To ting skjedde egentlig parallelt – det ene var at PLO kom til Oslo, og spurte om vi i den nye Arbeiderparti-regjeringen kunne kontakte Israel på deres vegne for å lage en bakkanal, samtidig som vi gjennom Rød-Larsen tok ny kontakt med folk i det israelske Arbeiderpartiet. Så det ble noe fordi vi var blant de få som hadde gode, fortrolige forbindelser til både Israel, og da spesielt det israelske Arbeiderpartiet som kom til makten i 1992, og til PLO.»

Er det noe lærdom å ta fra deres erfaring i dag?

«Lærdommen er vel egentlig at det er vanskelig å få til en avtale mellom to stridende parter, og det er ennå vanskeligere å gjennomføre avtalen. Hvis det ble gjort noen feil fra vår side, så var det nettopp det at vi undervurderte fredens fiender på begge sider.»

Samme dagen som vi intervjuet Egeland utga Human Rights Watch en rapport om syriske luftangrep mot sivile, som ble dekket av internasjonal media. Egeland reiste med organisasjonen til Syria i februar.

«I slutten av februar var jeg selv i Aleppo. Det er meget bekymringsverdig å se at i millionbyen, som har vært i forferdelig krig i over et år, er det ikke tegn til det internasjonale samfunn. Det er ikke tegn til en FN-organisasjon der, det er ikke tegn til det internasjonale Røde Kors heller. Syriske sivile er i stor del overlatt til seg selv i den verste krigen i vår tid. FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) er låst i en situasjon hvor de bare går via regime-siden, ettersom de jure myndighetene er medlem av FN, men det betyr bare at millioner av syrere får knapt hjelp.”

Egeland har vært involvert i flere fredsforhandlinger, og jobbet som generalsekretær i Norges Røde Kors før han tok over ledelsen for FNs Sentrale humanitære samordningsenhet i 2003. I 2006 kåret Time Magazine ham til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Som FN-topp måtte han håndtere kriser verden rundt, inkludert jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004 og konfliktene i Darfur og Øst-Kongo. Men hvilken situasjon har vært den mest utfordrende?

“Jeg har vært i 110 land tror jeg, siden jeg dro ut som tenåring til Latin-Amerika. Det er vanskelig å si. Det er klart at det å se at raketter har jevnet hele boligkvartaler med jorden nå i februar er noe av det verste jeg har sett og opplevd. Da vi kom til Aleppo dro foreldre sine døde barn ut av ruinene etter et bombeangrep som hadde skjedd kvelden før. Men for å generalisere så er det de situasjonene der de svakeste blir utsatt for overgrep i krig og konflikt som er mest hjerteskjærende. De massevoldtatte kvinnene i Øst-Kongo og de kidnappende barna av Herrens motstandsarmé (LRA) i Nord-Uganda er noe av det tristeste av alt. Jeg mener vold mot kvinner og barn i krig og kriser og i fundamentalistiske diktaturer er det største problemet i vår tid, og det burde vært enormt mye mer fokus på volden mot, og utnyttelsen av, de svakeste.”

Jan Egelands navn har de siste par årene også blitt et kjent navn blant norske ungdommer, en aldersgruppe som kanskje ikke alltid er så opptatt av internasjonale saker. Årsaken er ikke mindre enn en rockehyllest til fredsmekleren fra Ylvis-brødrene, i form av en komisk musikkvideo. «But when hand grenades are flying, there’s just one man you can trust. When there’s war and all is hell, send in Jan Egeland, the United Nations superhero man.»

«Jeg synes den er ellevill!», sier Egeland. «Man må også ha humor og selvironi, og kunne le av seg selv. Så jeg synes det er fantastisk talentfullt av denne gruppen, og i dette tilfellet en veldig morsom, velspilt og velskrevet sang. Det er ikke ofte FN-folk får en halv million hits på YouTube for en popsang, så det tar jeg med godt humør.»