Det finnes nok ikke mange i Norden som kan måle seg med karrieren til månedens FN-profil, svenske Margareta Wahlström, som har hele 30-års internasjonal erfaring innenfor humanitær nødhjelp i katastrofer og konflikter. I begynnelsen av 2005, da Wahlström var i Asia i kjølvannet av jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet, ble en FN-konferanse i Kobe i Japan enige om en handlingsplan for katastrofeforebygging (The Hyogo Framework for Action).
I november 2008 ble Wahlström utnevnt av FNs generalsekretær Ban Ki-moon til den første spesialrepresentanten for forebygging av naturkatastrofer, en rolle som innebærer å sørge for at handlingsplanen implementeres. Selv var ikke Wahlström i Kobe da Hyogo-erklæringen ble vedtatt – hun var i Aceh i Indonesia – men hun fremhever at avtalen fikk en helt annen politisk tyngde og drivkraft som følge av tsunamien. Det var en ufattelig tragedie som samtidig gjorde alle mer oppmerksomme på viktigheten av katastrofeberedskap.
Hvordan har det seg at du begynte å jobbe for FN?
«Jeg fikk muligheten til å jobbe i Vietnam etter krigen med et svensk bistandsprosjekt innenfor den private sektoren i 1979. Etter det kom den store katastrofen i Kambodsja med Røde Khmer. Da de ble styrtet ble en stor FN-operasjon etablert i landet, som jeg arbeidet for i flere år. Mens jeg var der kom jeg i kontakt med Røde Kors og ble tilbudt en jobb, så da dro jeg hjem til Sverige. Jeg hadde lyst til å jobbe for Røde Kors etter det jeg hadde sett i Kambodsja, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble hos Røde Kors i 15 år. Etter det bestemte jeg meg for at jeg faktisk ville jobbe for FN. Min første FN-jobb etter Røde Kors var i Afghanistan, etter Talibans fall. Dette var tiden da hele det internasjonale samfunnet stilte opp som mann eller kvinne for Afghanistans muligheter for fred og utvikling.
Jeg synes det internasjonale samarbeidet er så spennende. Spesielt det arbeidet jeg gjør nå med FNs strategi for katastrofeforebygging (UNISDR) – vi er en så liten organisasjon og alt vi gjør kan bare skje gjennom samarbeid med og mellom land og organisasjoner. Det er dette samarbeidet mellom mange ulike parter som har vært den røde tråden for meg helt siden Røde Kors. Verden har mange kriser, men vi har også sett enorm vekst i velferd. Man må fokusere på de tingene som binder oss sammen. Katastrofer, for eksempel, har ingen grenser, og kostnadene berører oss alle.»
Hva har vært den største utfordringen i din karriere til nå?
«På mange måter så er den største utfordringen det vi holder på med nå. En katastrofe får mye mer oppmerksomhet og penger enn den iherdige innsatsen for å forhindre katastrofer. Samtidig som vi ser enorm interesse må jeg ofte konstantere at jeg har den mest umulige jobben i verden – det finnes egentlig ingen politisk lederskap, ingen motivasjon – så det handler mye om å være pådrivende, stille de samme spørsmålene om og om igjen, og vise at arbeidet vårt er viktig og har en positiv innvirkning.
Politiske ledere kan jo se veldig bra ut om de klarer å forebygge katastrofer. En guvernør på Filippinene, for eksempel, satser stor på katastrofeforebygging, men egentlig uten å diskutere katastrofene offentlig. Han fremmer utvikling, utdanning, osv. med sine partnere og regjering, men innser at disse ikke kan oppnås om en, to, tre tyfoner hvert år koster samfunnet x antall milliarder dollar. Hvert år investerer han 10 % av sitt budsjett i katastrofeforebyggende arbeid, og har inspirert mange andre guvernører til å gjøre det samme. Dette er grunnlaget for å oppnå økonomisk utvikling.”
Tror du de nordiske landene har noe spesielt å tilby dette redningssamfunnet?
«De nordiske landene har jo en gang i tiden vært enormt innflytelsesrike når det gjelder politikk og investering, men vi har jo også stått for en felles nordisk utviklingsmodell som man fremdeles kommer tilbake til. Men jeg er ikke sikker på at vi fortsatt bærer samme vekt som tidligere».
Hva er de viktigste sakene ditt kontor jobber med i 2013?
“Vi har nådd et punkt der vi innser at katastrofer koster både land og mennesker altfor mye, men vi har fortsatt et steg å ta for å omgjøre denne realiseringen til faktisk handling. Så en del av vårt arbeid er å øke kunnskapen rundt økonomien av katastrofer – hvor mye koster de, hvem betaler, og hva slags finansielle midler kan tas i bruk for å redusere disse kostnadene. I de fleste katastrofene som rammer mennesker, samfunn og land er det fortsatt så mye som kan gjøres – og har blitt gjort – for å redusere tap av både liv og infrastruktur. Vi ser allerede bedre resultater som følge av mer effektive varslingssystemer og responser.
Vårt andre arbeidsområde er selvfølgelig Hyogo-erklæringen. Det ble et veldig viktig felles rammeverk siden det ble vedtatt bare to uker etter tsunamien i Indiahavet. Alle som kom til denne konferansen var bestemte på at det var uakseptabelt at noe slikt kunne skje. Tsunamien tok ikke bare liv og forårsaket ødeleggelser i de landene som var direkte berørt, den hadde også konsekvenser i land som Sverige, Finland, Tyskland og Norge, siden vi hadde så mange turister der. Dette er ikke et lokalt problem, det angår ikke bare et land – dette angår alle land. Det handler også om økonomiske tap, og disse tapene øker disse dager i stor grad. Overalt. Det handler om tap av liv, samt alvorlige sosiale og politiske konsekvenser. Vi ser det som vår jobb å presentere bevis, men mest av alt å dele en viktig melding: det finnes så mye som kan gjøres og også mye som land allerede har gjort.
