Den 400-år lange transatlantiske slavehandelen er i dag ansett for å ha vært en forbrytelse mot menneskeheten. Rundt 12 millioner menn, kvinner og barn ble solgt som slaver og lagret som varer under dekk på skip som seilte fra Afrika til koloniene i Nord- og Sør-Amerika.
Hvert år den 25. mars markeres Den internasjonale minnedagen for ofre for slaveri og den transatlantiske slavehandelen. Dagen gir mulighet til å minnes de som led og døde som slaver og har også som mål å øke bevisstheten rundt rasisme og fordommer i dag.
Ulike former for slaveri har eksistert i de fleste samfunn fra antikken til moderne tid. På begynnelsen av 1500-tallet hadde slaveri som institusjon blitt forbudt i Vest-Europa, men da oppdagelsesreisende seilte til Afrika fant de der en yrende slaveindustri. Handelen med afrikanske slaver ble dominert av muslimske kjøpmenn og slaver ble også brukt i afrikanske stater som arbeidskraft i alle deler av samfunnet.
Vest-Afrika var på denne tiden preget av voldsom politisk fragmentering og salget av slaver til den transatlantiske slavehandel forvandlet det vest-afrikanske politiske landskapet drastisk. For å tilfredsstille det store behovet for arbeidskraft i europeiske kolonier i Nord- og Sør–Amerika, angrep mektige afrikanske stater sine svakere nabostater. Afrikanske herskere solgte krigsfanger, kriminelle og personer uten slekt til europeiske slavehandlere i bytte mot blant annet våpen, kanoner, messing, glass, tekstiler, tobakk, oljer, alkohol og såpe.
Portugiserne ønsket å bryte den muslimske dominansen over slavehandelen i Afrika og bygget derfor handelsposter i afrikanske havner. Spania, Frankrike, Storbritannia, Nederland, Danmark-Norge, Sverige og Tyskland fulgte Portugals eksempel.
Som et middel i koloniseringen av Nord- og Sør-Amerika ble slaveri igjen akseptert i europeiske samfunn. Europeerne brukte forskjeller i utseende og kultur til å rettferdiggjøre slavehandel med afrikanere. Rasisme var altså ikke årsaken, men ble brukt som en unnskyldning for å delta i og utvide slavehandelen i en slik grad at mange virkelig trodde afrikanere var av mindre verdi sammenlignet med europeerne. Rasisme ble dermed en integrert del ikke bare av slavehandelen, men også av kolonisamfunnene som helhet.
Den slavebundne innfødte befolkningen i de europeiske koloniene døde i stort antall på grunn av sykdom, vold og hardt arbeid, og ble erstattet av afrikanske slaver. Den europeiske økonomiske veksten var altså i stor grad avhengig av afrikansk slavearbeid og 70 prosent av alle slaver jobbet i sukkerindustrien.
I løpet av de 400 årene den transatlantiske slavehandelen fant sted, ble rundt 12 millioner afrikanere sendt for å arbeide som slaver i de europeiske koloniene i Amerika.
Rundt 1,5 millioner afrikanere mistet livet til sjøs på grunn av vold, sult og sykdom. Ytterligere 15 % døde i løpet av de to første årene etter ankomsten i Amerika. I tillegg til den transatlantiske slavehandelen ble rundt seks millioner afrikanere sendt som slaver til Asia, og ytterligere åtte millioner arbeidet som slaver på det afrikanske kontinentet.
Slavehandelen førte til et stort tap av unge mennesker for de afrikanske statene. Slavene brakte med seg både kunnskap og kultur til Sør– og Nord-Amerika, og etterlot det afrikanske kontinentet i en tilstand av politisk og sosial uro, økonomisk forfall og hungersnød da det ikke var nok hender til å drive jordbruk.
Slaverne ble utsatt for intens brutalitet av slavehandlerne. Ofte måtte de vente i fangenskap ved slavehandelsposter i flere måneder før seilasen over Atlanteren tok til. Under overfarten ble afrikanere lenket sammen side om side under dekk med knapt plass til å bevege seg.
Afrikanske fanger motsatte seg sitt slaveri ved å skrive protestbrev, memoarer om sine opplevelser, oppfordringer til å avskaffe slaveriet, samt å delta i slaveopprør. Opprøret i 1791 på den franske øya Saint Domingue førte til dannelsen av Haiti – den første afrikanskstyrte staten i Den nye verdenen. Grunnloven garanterte afrikanere statsborgerskap og ble dermed et håpets symbol for slaver og andre som arbeidet for slaveriets avskaffelse.
Å lege de sår som den transatlantiske slavehandelen har etterlatt seg er en stor utfordring. Slavehandelen det har vært årsaken til store sosiale uretter som fortsatt kan se ringvirkninger av i verden i dag.
Etterkommerne etter afrikanske slaver finnes over hele verden, og de utgjør ofte noen av de fattigste og mest marginaliserte gruppene i samfunnet. Ofte mangler de tilgang til god opplæring, gode helsetjenester, bolig og sosialtjenester.
For å hjelpe etterkommere av slaver og de med afrikansk avstamming, opprettet FN et internasjonalt tiår – fra januar 2014 til desember 2024. Tiåret har som mål: å feire de viktige bidragene mennesker med afrikansk avstamming over hele verden har gitt verden, å fremme sosial rettferdighet og inkluderingspolitikk, eliminere rasisme og intoleranse, fremme menneskerettigheter og skape bedre og mer velstående samfunn i tråd med FNs bærekraftsmål.
