I februar 2022 ble den svenske politikvinnen Sandra Bylund (42) oppringt. Siden 2020 visste hun at søknaden om feltoppdrag i utlandet var godkjent, men denne telefonsamtalen fortalte henne at reisen startet om kun én måned. I mars landet hun i Juba i Sør-Sudan, og endte til slutt opp i Wau Field Office i Vest-Bahr el Ghazal-staten.
Sandra gikk fra ti år som svensk politikvinne, nylig hundefører i politidistriktet Skaraborg til Sør-Sudan. Der kan et politikontor bokstavelig talt være skyggen av et tre. Sandra var i ferd med å bli en av 90 000 fredsbevarere fra FN, som for tiden tjenestegjør i 12 FN-operasjoner over hele verden. Hun skulle til et av stedene der internasjonal fred og sikkerhet var mest nødvendig, nemlig UNMISS Sør-Sudan.
– Jeg lengtet etter utfordringer og personlig utvikling, noe som kun skjer utenfor komfortsonen. Sør-Sudan er et av de fattigste og farligste landene. Hvis jeg skulle reise bort, ville jeg være der jeg faktisk trengs. Jeg sa ja med en gang, sier Sandra Bylund.
FNs oppdrag i Sør-Sudan
- juli 2011 opprettet Sikkerhetsrådet FNs oppdrag i republikken Sør-Sudan (UNMISS). Etter nesten et tiår med konflikt og til tross for innsats for å implementere fredsavtalen, fortsetter Sør-Sudan å kjempe mot sporadisk vold, kronisk matusikkerhet og ødeleggende flom. Dette påvirker ofte prestasjoner på den humanitære fronten. Sør-Sudan er fortsatt i en alvorlig humanitær krise.
70 prosent er under 30
Sør-Sudan er verdens yngste land, og erklærte sin uavhengighet fra Sudan 9. juli 2011. FNs generalforsamling godkjente Sør-Sudan som det 193. medlemmet av FN 14. juli. Sør-Sudan blir ofte kalt verdens yngste nasjon, hvor 70 prosent av befolkningen er under 30 år.
Som feltoffiser har Sandra ulike oppgaver. Hun observerer, overvåker, tar notater og rapporterer om en sikkerhetssituasjon hun kaller «uforutsigbar». Der hun jobber, er det portforbud fra klokken 19. Hovedoppgaven er å støtte og utdanne den lokale politistyrken i å bygge sin kapasitet, men også å være til stede blant lokalbefolkningen, for å observere utfordringene i deres daglige liv og samle informasjon om sikkerhetssituasjonen.
– Det er store utfordringer innad i det lokale politiet, forklarer Sandra. Kontoret kan bokstavelig talt være skyggen av et tre, og fengselet kan være kjetting på bakken. Videre er antallet analfabeter høyt blant politistyrken. Men selv om mitt arbeid som politimester i Sverige på mange måter skiller seg fra mine kolleger i Sør-Sudan, er det klart at grunnlaget er det samme. Vi er begge avhengige av å utvikle gode relasjoner med samfunnsmedlemmer for å kunne utføre våre plikter. I politiets termer kaller vi det community policing. Vi må bygge sterke relasjoner med lokalsamfunnet for å kunne handle proaktivt og for å kunne utvikle løsninger på de umiddelbare underliggende forholdene som bidrar til sikkerhetsproblemer.
Barn i desperat nød
Arbeidet du gjør som feltoffiser i dette oppdraget er ikke utøvende, noe Sandra personlig syntes var utfordrende. Å ikke få lov til å handle, ta et standpunkt eller aktivt endre tilstand eller situasjon var noe hun opplevde som frustrerende. Den humanitære krisen i Sør-Sudan er til stede på alle mulige måter. Barn uten foreldre eller uten annen sosial trygghet, som ser fattigdommen og hungersnøden og hvilken posisjon det setter folk i. Mange barn går ikke på skolen i det hele tatt, deres jobb i løpet av dagen er å hente vann, tigge på gata eller gjøre andre oppgaver for å holde familien i live.
– Jeg kommer fra en slik overflod, forklarer Sandra. Vi bare slår på kranen også har vi vann. I dette området er det folk som ikke har noe som helst. Det er som om søkelyset aldri nådde folket i Sør-Sudan. De dekkes sjelden av media. Det er snakk om katastrofal hungersnød og fattigdom.
For tiden er 1.446 UNPOL-personell utplassert i 10 regioner over hele Sør-Sudan. Av disse tilhører 847 opprettede politienheter, 561 er individuelle polititjenestemenn, mens 38 er ansatte i kriminalomsorgen. I 2011 ble det rapportert at Sør-Sudan var i krig med minst syv væpnede grupper i 9 av landets 10 stater, med titusener fordrevet. Landets første valg som suveren stat skal holdes i desember neste år.
Et nytt prosjekt
Sandras ettårige oppdrag nærmer seg slutten, og flybilletten hjem var planlagt tidligere denne måneden. Men det er en ekstraordinær grunn til at hun blir i en måned til. Da hun følte at hun ønsket å gjøre noe med den humanitære krisen utenfor arbeidstiden, pekte en kvinne i en flyktningleir, Asma Abubak, på et spesielt område.
– Denne kvinnen fortalte meg om disse barna, tungt deprimerte og med behov for litt distraksjon. De pleide i det minste å ha et lokalt fotballag, men siden de manglet utstyr, hadde de ikke spilt på over syv måneder. Så da dro jeg til det lokale markedet og kjøpte utstyr til laget.
Fotballer for hundrevis av spillere
Fotballer for et lag på 34, vokste sakte men sikkert til fotballag med hundrevis av aktive spillere. Det holdt dem unna trøbbel og kriminalitet. Sandra snakket med venner og kolleger hjemme i Sverige, som meldte seg frivillig til å hjelpe økonomisk. Etterhvert samlet hun inn rundt 6000 dollar totalt, og ga utstyr til over 650 fotballspillere i en rekke aldre.
– Å hjelpe disse unge fotballspillerne var å hjelpe til på et praktisk nivå, sier Sandra, som selv ikke har erfaring innen fotball.
Frem til den nye datoen for billetten hjem, 15. april, blir Sandra bedt om å sørge for at FN overtar prosjektet med fotballspillerne og gir det en fremtid. Etter å ha utarbeidet det hun har som mål å være «den beste rapporten noensinne», velger hun nøye en person som er ansvarlig for prosjektet «med riktig drivkraft og riktig hjerte». Hennes fritidsprosjekt med å kjøpe fotballer, drakter og annet utstyr til ungdommene i Sør-Sudan har allerede vist tydelige resultater i lokalsamfunnet.
– Dette prosjektet har hatt svært praktiske resultater. I dag kan samfunnsledere i Naivasha IDP-camp se en reduksjon i antisosial atferd, mindre tenåringsgraviditeter og prosjektet vurderes som et alternativ til vold. Jeg vil utgjøre en forskjell. I land som dette er det ingen helsetjenester, ingen fungerende grunnleggende tjenester, utviklingen går til og med i feil retning, og folket betaler prisen.
En Sandra før og etter
Sandra endte opp med å kjøpe trøyer og fotballklær, men hun følte at å kjøpe fotballsko til alle ville overstige budsjettet hennes når antall spillere fortsatte å vokse. Men for å motivere nye kvinnelige spillere bestemte hun seg for å drive «positiv diskriminering». Hun sa at hun ikke ville kjøpe flere sko, men at jentene var et unntak. Alle nye jentespillere skulle få sko. Dette var noe hun trodde ville føre til misunnelse, men guttene aksepterte det. Hun har tett kontakt med lagets trenere og vil fortsette å ha det.
Sandra Bylund er tydelig lettet over at fritidsfotballprosjektet videreføres. Når hun snart skal tilbake til Sverige, sier hun at hun har lært mye om seg selv. Motstand, personlig utvikling, og hvordan det er en Sandra før og etter oppdraget hennes i Sør-Sudan. Sandra har ennå ikke forlatt sitt nåværende oppdrag, og tror at hun en dag må forlate komfortsonen igjen og dra på et nytt oppdrag.
– Denne opplevelsen har åpnet øynene mine på så mange måter, og jeg vil aldri kunne lukke dem igjen.
Kort om UNMISS
UNMISS, FNs oppdrag i Sør-Sudan er en del av FNs fredsbevaring. I 75 år har FNs fredsbevarende styrker jobbet for å redde og endre liv i verdens mest skjøre politiske og sikkerhetsmessige situasjoner.
Siden 1948 har mer enn to millioner uniformert og sivilt personell hjulpet land med overgangen fra krig, til fred og fremgang.
I tillegg er 6. april den internasjonale dagen for sport for utvikling og fred. Det gir en mulighet til å anerkjenne den positive rollen sport og fysisk aktivitet spiller i lokalsamfunn og i folks liv over hele verden.
Film om forskjellen bidragsyterne utgjør
Sandra Bylund fullførte denne filmen sammen med UNMISS-kollega og skvadronleder Nii Adumuah Ocquaye. Hensikten er å vise bidragsyterne i Sverige magien i og rundt fotballbanene i Navaisha IDP-camp.
