Den 17. oktober markerer den internasjonale dagen for avskaffelse av fattigdom. En dag der vi reflekterer over våre globale anstrengelser for å bekjempe fattigdom og forestiller oss en lysere fremtid. Årets markering er spesielt betydningsfull da vi nå er halvveis i vår reise mot de ambisiøse målene i 2030-Agendaen og FNs bærekraftsmål (SDGs). En oppfyllelse av disse målene er vår beste sjanse for å få en bedre verden.
Fattigdom
Gjennom årene har vi gjort betydelige fremskritt ved å løfte over en milliard mennesker ut av fattigdom. Men nylige utfordringer, bl.a. COVID-19-pandemien og geopolitiske forstyrrelser, har ført til tilbakeslag. Likevel, midt i disse utfordringene, er det fremdeles mulig å avslutte sterkt hvis vi gjør de riktige tingene.
Det første av FNs bærekraftsmål, som tar sikte på å utrydde fattigdom i alle dens former, er avgjørende for å oppnå alle de andre SDG-ene. Fattigdom er ikke bare en mangel på økonomiske ressurser; det er en ond sirkel som omfatter dårlig helse, manglende utdannelse og mangel på politisk innflytelse. Det fører ofte til usikre levekår og farlige arbeidsforhold, som forsterker ulikheter i rettssystemer og tilgang til helsetjenester.
Fattigdom frarøver individer deres verdighet og håp, spesielt når det går utover barns fremtid. Det ingen garanti for å unngå fattigdom, selv om man har en jobb. Ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) lever 13% av den globale arbeidsstyrken i moderat fattigdom, og 8% lever i ekstrem fattigdom, klassifisert som «arbeidende fattige».
Europa
I Europa har den belgiske advokaten og internasjonale rettsprofessoren Olivier De Schutter, FNs spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, pekt på inflasjon, fattigdom og kjøpekraft. I 2022, mens lønningene i EU økte med 4,2%, førte en inflasjonsrate på 8,4% til en nedgang på mer enn 4% i reell kjøpekraft. Dette problemet forverres i visse land, slik som Italia, hvor reallønnene falt med 12% fra 2008 til 2022.
De Schutter tar også opp økningen i butikktyveri og dens sammenheng med matmangel. Når levekostnadene stiger, har folk mindre igjen til variable utgifter, særlig mat. Dette kan føre til usunne kostvaner og ugunstige helsekonsekvenser, spesielt for sårbare husholdninger.
Global inntektsulikhet er et annet problem som må løses. Fattigdom kan ikke bare sees i absolutte termer, men også i relative termer som ulikheter i inntekter, formue og samfunnsforventninger. EU sin omfattende definisjon av fattigdom baseres på tre kriterier: alvorlig avvik i materielle eiendeler, inntekt under 60% av medianinntekten og husholdningens sysselsettingsstatus.
Når vi ser på fattigdom i arbeid i EU, kritiserer De Schutter overvekten av å øke sysselsettingsrater uten å sikre anstendige arbeidsforhold og tilstrekkelige lønninger. Han argumenterer for forbedringer i velferdsordninger, minsteinntekt og fastsettelse av minstelønninger som beskytter mot fattigdom.
Norden
Nordiske land er kjent for sterke velferdssystemer og relativt lave fattigdomsrater sammenlignet med mange andre deler av verden. Disse nasjonene har omfattende sosiale sikkerhetsnett, universell helsetjeneste, gratis utdanning og ulike programmer designet for å redusere inntektsulikheter og bekjempe fattigdom.
Likevel er det verdt å merke seg at Sverige hatt den høyeste risikoen for fattigdom, og i 2020 levde 16% av Sveriges befolkning i faresonen. Siden 2015 har Norge, Danmark og Finland alle hatt lignende risikorater for fattigdom. Island har hatt den laveste raten med under 10%. Dette understreker de vedvarende utfordringene i å bekjempe fattigdom, selv i land med sterke velferdssystemer.
Lenker for videre lesing:
Poverty eradication | Department of Economic and Social Affairs (un.org)
