Finlands sikkerhetsrådskampanje: feiler den nordiske modellen?

0
624
aaltola

aaltola

Etter at Finland ikke lykkedes med å lande et av de ikke-permanente setene 18. oktober, har vi minst et årti foran oss uten noe nordisk representasjon i Sikkerhetsrådet

De fem nordiske landene har annethvert år, altså hvert valgår, stått samlet bak en enkelt kandidat til et av setene tilkjent gruppa “Vest-Europa og andre”.  Etter at to nordiske kandidater på rad har tapt en tremannskamp om to seter – Finland nå og Island i 2008 – kan det kanskje settes spørsmålstegn ved det felles nordiske kandidaturet.

Sverige har tidligere tapt valg til Sikkerhetsrådet i 1992. Ifølge tradisjonen vil Norge være den nordiske kandidaten i 2016.
Statsvitenskapelig forsker Mika Aaltola har vært blant finsk medias ledende kommentatorer på Finlands kandidatur til Sikkerhetsrådet. Aaltola, som er avdelingsdirektør i finsk utenrikspolitisk institutt, spår i et intervju med UNRICs nyhetsbrev at de enkelte nordiske land kan komme til å bli fristet til å stå alene etter at de siste nordiske kandidaturene har feilet. UNRICs Emilia Honkasaari intervjuet Aaltola:
Hvorfor førte ikke Finlands kampanje frem?

Å stille til Sikkerhetsrådet var er bred nasjonal kraftanstrengelse for Finland. At målet ikke ble nådd vitner om manglende strategier og at Finlands stilling er svekket. I offentlige diskusjoner er det blitt foreslått mange enkeltstående årsaker til tapet. En av de mest sentrale årsakene har ikke fått mye oppmerksomhet: den nordiske modellen er ikke lenger så attraktiv i andres øyne som den har vært.

Finlands mulighet til å stille til et sikkerhetsrådssete er basert på en nordisk overenskomst. Nordiske land stiller hvert fjerde år. Historisk har denne taktikken fungert veldig bra, men situasjonen har endret seg i løpet av de siste to årtiene. Både Sverige, Finland og Island har tapt plassen til andre. Dette er en stor endring som hinter om at Nordens påvirkningskraft er i ferd med å bli redusert.  

Hvilke temaer ble fremmet og hva slags bilde tegnet Finland av seg selv?

I Finlands kampanje var to sentrale tema kvinnerettigheter og konfliktløsning. Begge disse temaene har røtter i Norden. Finland har i likhet med andre nordiske land vært stolt av sitt progressive samfunn Disse landene med homogen befolkning har oppnådd høye levestandarder og et fredelig sivilsamfunn. Vi har vært stolte over FN-statistikkene for utvikling: Finland og andre nordiske land er på topp på nesten alle områder, fra likestilling til utdanning.  

Finlands nordlige selvbilde illustrerer ideen om å være “på topp i verden” både geografisk og utviklingsmessig. Verden har imidlertid endret seg og blitt mer kompleks. Det fins andre utviklingsmodeller slik som de retningene Kina og Brasil har valgt. Ideen om en riktig utviklingsmodell som er verdt å strebe etter og leder til et nordisk velferdssamfunn begynner å bli gammeldags. Tross dette hviler Finlands nordlige identitet tungt på denne ideen. Vi er fortsatt hellig overbevist om at vi er et eksempel til etterfølgelse for resten av verden. Denne overbevisningen oppleves ofte som forstyrrende av andre land.

Hvilken rolle kan de nordiske landene inneha i og hvilke temaer bør vi fremme?

Konfliktløsning som sådan er verdt å støtte. Men for flere og flere land kan terpingen på dette oppleves som en arrogant innstilling. Hvem tror Finland de er? I Australias kampanje var styrking av de små landenes stilling sentralt. Dette temaet er åpenbart viktig, siden majoriteten av FNs medlemsstater er nettopp små land. Det gjelder også for Finland; selv om landet helst skulle vært en supermakt innen konfliktløsning, har vi kun begrensede ressurser. Ikke en gang det å støtte kvinners rettigheter tar deg særlig langt, siden dette temaet sørgelig nok ikke er et mål alle land har felles.

Den nordiske modellen var attraktiv under den kalde krigen; den tilbød et nøytralt, tredje alternativ for de to blokkene. Dette er ikke så gjeldende lenger, og den nordiske modellen bør derfor moderniseres. I dag kan de nordiske landene fremstå som egoistiske og kun opptatte av sine egne (allerede oppnådde) interesser.
 
De nordiske landene har spilt en stor rolle i FN. FNs struktur er imidlertid en etterlevning fra andre verdenskrig og den kalde krigen. Når organisasjonen har stått overfor store, globale utfordringer, har den ofte vist seg ineffektiv, og FN bør derfor moderniseres. Spørsmålet er om de nordiske landene ønsker å stå på barrikadene for den påkrevde moderniseringen.

Hva tror du Finlands kampanjefeilslag kan føre til?

Det er en risiko for at nordiske land begynner å kjøre egne uavhengige kampanjer for Sikkerhetsrådet uten en bredere koordinering. Dette vil utvanne den nordiske identitet, ikke modernisere den. For øyeblikket baserer finsk utenrikspolitikk seg på flere forskjellige elementer som EU-politikk, utviklingspolitikk, sikkerhetspolitikk og FN-politikk. Politiske prioriteter kolliderer tidvis med hverandre, det fins ingen enhetlig strategi eller felles linje. I stedet for å fortelle hvor uovertrufne vi er, bør Finland fremme seg selv om et lite nordisk land med mot til å investere i spørsmål som er viktige for alle land.