GENEVE / NEW YORK 30. oktober 2012. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, advarer om at ‘havran’ (ocean-grabbing) er en trussel mot matsikkerheten, og oppfordrer myndigheter og internasjonale aktører til å stanse utarming av fiskebestandene, og til å ta hastetiltak for å beskytte, opprettholde og dele fordelene med fiskerier og marine miljøer.
– ‘Havran’ – i form av lyssky adgangsavtaler som rammer småskalafiskere, samt urapportert fangst, inngrep i beskyttede farvann, og at ressursene ledes bort fra lokalbefolkningen – kan være en like alvorlig trussel som «landran» (land-grabbing), sa Schutter da han la frem en ny rapport om fiske og retten til mat.
– Uten rask handling for å sno tilbake farvann fra ikke-bærekraftig praksis, vil fiskerier ikke lenger kunne spille en avgjørende rolle i å sikre retten til mat for millioner, sa eksperten, og bemerket at «Med landbrukssystemer under økende press, ser mange mennesker nå til elver, innsjøer og hav for å fremstille en økende andel av proteinet vi spiser.»
Estimater for omfanget av ulovlig fangst varierer fra 10 til 28 millioner tonn, mens rundt 7.3 millioner tonn – ti prosent av den globale fangsten – kasseres hvert år.
– Det er klart at fiskefartøyene fristes til å omgå regler og bevaringsstrategier ettersom det blir mindre fisk, sa spesialrapportøren.
Mange av verdens farvann fiskes i av avstandsflåter, bemerket De Schutter, og etterlyste rask revidering av the License and Access Agreements (LAAs), som regulerer flåtenes aktiviteter.
Han sa LAAs burde inkludere sterkere tilsynsmekanismer for å takle ulovlig og urapportert fangst, ta fullt ut hensyn til rollen fiskerier og småskalafiskere spiller i å møte lokale matbehov, styrke arbeidstakerrettigheter på fiskefartøy, og at de burde utformes med basis i menneskerettighetlige konsekvensutredninger.
FN-eksperten oppfordret myndighetene til å revurdere de fiskerimodellene de støtter, og fremhevet at småskalafiskere faktisk fanger mer fisk per drivstoffliter enn industrielle flåter, og kaster færre fisk.
– Industrifiske i fjerntliggende farvann kan virke som det mest økonomiske alternativet, men kun fordi flåter kan få store subsidier mens kostnadene for overfiske og ressursnebrytning havner hos andre. Fremtidige generasjoner vil betale prisen når havene løper tørre, sa han.
De Schutter angir at hovedutfordringen er å sikre sameksistens mellom industrielt fiske og rettighetene til småskala fiskere og kystsamfunn. For sistnevnte parter kan til og med sporadisk fiske utgjøre et viktig sikkerhetsnett i krisetider. De Schutter har derfor følgende fem anbefalinger:
1. Lage eksklusive kunstige fiskerisoner for småskala fiskere og slå ned på inntrengen fra industrielle flåter;
2. Støtte kooperativer av småskala fiskere og hjelpe dem opp i verdikjeden;
3. Få på plass co-forvaltningsordninger for å håndtere fiskeressursene lokalt;
4. Avstå fra å foreta store utvinningsprosjekter, for eksempel sandutvinning, som har en negativ påvirkning på livsgrunnlaget til småskalafiskere, og
5. Gjør fiskeri og småskalafiskere til en integrert del av nasjonale rett-til-mat-strategier.
Den uavhengige eksperten retter oppmerklsomheten til positive eksempler, som vedtaket om å gi lokalsamfunnsbaserte brukerrettigheter til småskalafiskere i den største ferskvannsinnsjøen i Sørøst-Asia (Tonle Sap, Kambodsja), og beslutningen om å forby industrielt tunfiskfiske i favør av lokale stangfiskere i Maldivene.
– Det er mulig, og nødvendig, å vende disse ressursene vekk fra overutnyttelse, og mot nytten av lokalsamfunn, understreker spesialrapportøren.
Les rapporten: http://www.ohchr.org/EN/Issues/Food/Pages/Annual.aspx eller http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20121030_fish_en.pdf
Les et sammendrag: http://www.ohchr.org/EN/Issues/Food/Pages/Otherdocuments.aspx eller http://www.srfood.org/images/stories/pdf/otherdocuments/20121030_fish_execsummary.pdf
