Han anser det som sin plikt, hans kone anser det som hans dop. Uansett hva du kaller Jan Eliassons nye stilling som FNs andresjef, går denne ringreven innen svensk diplomati på jobb hver morgen med troen på at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
– Jeg mener at man må få fram alle ressursene denne organisasjonen besitter. Vi kritiseres ofte, men jeg tenker at vi er et speilbilde av verden slik den er og ikke slik vi vil den skal være – men vi må bygge bro over det gapet, sørge for at verden blir mer slik vi vil den skal være, sier Eliasson, som har tilbrakt det meste av sitt liv i denne brobyggingsbransjen.
CV-en hans inkluderer blant annet jobben som FNs aller første undergeneralsekretær for humanitært arbeid samt nødhjelpskoordinator, generalsekretærens spesialutsending til Darfur, president for FNs sekstiende generalforsamling, generalsekretærens personlige representant i Iran/Irak-konflikten, så vel som Sveriges ambassadør til USA, utenriksminister, og ambassadør til FN i New York. En ganske bratt karrierestige, men så verdsetter også Eliasson oppoverbakker.
– Mange sier de motiveres av sine suksesser, og de suksessene jeg har hatt er viktige og får meg til å jobbe hardere. Men jeg har mer eller mindre lært meg selv å arbeide i motbakke, å få energi av feilslag, fra tragiske situasjoner som bare fortsetter.
– Jeg husker da jeg var i Somalia under den verste perioden i borgerkrigen der i 1992 – det var det verste jeg noensinne har sett, det var verre enn Darfur – mange av kollegaene mine knakk sammen, var desillusjonerte, de fikk ikke sove og måtte bare dra. Jeg følte jeg måtte lære meg selv at selv om du har forferdelige forhold, at du også bør prøve å få energi av det.
I en verden som tilbyr mer enn nok forferdelige forhold å få energi fra, bruker Eliasson denne energien ganske pragmatisk.
– Du kan ikke være for svevende og ha for høye ambisjoner, for det kan føre til dyp skuffelse, men skritt for skritt! Skritt for skritt kan vi forbedre verden, sier han, og mener dette er grunnleggende for FNs arbeid.
– Jeg merker nå når jeg snakker med kolleger her at det er et stort ønske om å gjøre det vi er ment til å gjøre. Vi burde heller fokusere på problemet i stedet for – som vi ofte gjør –vår egen organisasjon, vår egen rolle i byråkratiet også videre.
Eliasson har vært mye ute i felten, og understreker behovet for en tilnærming som både er praktisk og teorifundert.
– Jeg har sett så mange kolleger, bade i hovedkvarteret og ute i felt, som er så dedikerte og virkelig ønsker å jobbe i tråd med FN-erklæringen, men som også er veldig praktisk orienterte i håndteringen av at et barn dør foran deg, og å kjempe den kampen samtidig som du vet at dette er arbeid som har å gjøre med oppnåelsen av hva forfatterne bakFN-erklæringen ønsket vi skulle gjøre.
– Jeg sier ofte til kolleger når vi begynner å diskutere ansvarsområder “Hør her, vi må alltid huske på barnet og erklæringen,” sånn at vi kommer tilbake til det grunnleggende, prinsippene og verdiene tilknyttet internasjonalt samarbeid, fred, utvikling og menneskerettigheter… men vi må også kunne bevise at vi leverer i felten, i virkeligheten, i konfliktene, utviklingssitasjonen og kampen for respekt for menneskerettighetene.
Av de mange temaene i dette kryssfeltet skal den nyutpekte visegeneralsekretærenfokusere mest på to områder: utvikling og politiske spørsmål. Han fremhever matsikkerhetskrisen som det mest presserende utviklingsspørsmålet, med en forventet prisøkning verden over de neste fire-fem månedene. Som det mest dramatiske politiske spørsmålet peker han til Syria. Alt i alt en to-do-liste som er passende for en mann som ”trenger sin dose utfordringer”.
– Kona mi tuller noen ganger med meg når jeg kommer hjem fredag ettermiddag, eller som oftest kveld. Hvis jeg ikke er i særlig godt humør sier hun ‘Jan, ble det ikke nok kriser på deg denne uka?!’
