FN har tatt et betydningsfullt skritt mot en omfattende global skatteavtale ved å vedta en resolusjon den 22. november. Dette initiativet, foreslått av afrikanske nasjoner, fikk overveldende støtte og representerer en viktig seier i kampen mot skatteunndragelse.
Resolusjonen med tittelen «Promotion of inclusive and effective international tax cooperation at the United Nations» (dokument A/C.2/78/L.18/Rev.1) understreker behovet for at internasjonalt skattesamarbeid bør være universelt og inkludere hensyn til ulike behov og kapasiteter, spesielt for utviklingsland og land i spesielle situasjoner.
Tjener to formål
Dette arbeidet mot en FN-støttet skatteavtale tjener to formål. For det første fyller det et kritisk hull i folkeretten ved å tilby et globalt rammeverk for å bekjempe skatteunndragelse og kapitalflukt. Fraværet av en universell avtale gjør globalt samarbeid nødvendig. FN-konvensjonen tar sikte på kollektiv handling for å adressere denne utfordringen.
For det andre representerer vedtaket en maktforskyvning fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) til FN. Fra en gruppe på 38 medlemsland til et inkluderende organ bestående av 193 nasjoner. Dette forsøket på å jevne ut spillereglene i internasjonale skatteforhandlinger bryter med tradisjonen der rike land har dominert diskusjonene og satt fattigere land på sidelinjen.
Ambisiøse mål
Selv om det konkrete innholdet i den foreslåtte skatteavtalen er usikkert, skisserer resolusjonen ambisiøse mål. Den vektlegger viktigheten av at alle skattebetalere, spesielt multinasjonale selskaper, bidrar med sin rettferdige andel av skatter til landene der de driver økonomisk virksomhet. Dette er en utfordring som enkelte land har slitt med å løse på egen hånd. En vellykket implementering av avtalen kan sikre at land over hele verden får de skatteinntektene de fortjener, noe som vil støtte velferd, utvikling og klimafinansiering.
Norge avsto fra å stemme
FN-vedtaket fikk støtte fra 125 land, mens 48 stemte imot og 9 avsto fra å stemme. Blant de nordiske landene avsto Norge og Island, mens Danmark, Finland og Sverige stemte imot. Landenes begrunnelser finnes her.
