11. APRIL, 2014 – Det har lenge vært en utbredt tankegang at marin forsøpling er begrenset til små mengder av søppel som er spredt langs strandlinjer, med små – eller fraværende – skadefølger. Havet tar det jo?
Uheldigvis har vi tatt feil.
Mye plastikk brytes ikke ned i det hele tatt, men oppløses i stedet til mindre og mindre biter. Disse ender opp i småfisk, som ender opp i større fisk – som ender opp i oss. Marint avfall har blitt et enormt forurensningsproblem, som i dag påvirker alle verdens hav.
Størrelsen på problemet er så presserende at mange snakker om fremveksten av nye kontinenter – kontinenter bestående av plastavfall brutt ned til småbiter, såkalt mikroplast.
For eksempel er Stillehavets avfallsøy, også kalt Stillehavets avfallsvirvel, på størrelse med den amerikanske staten Texas.
For mange mennesker fremmaner uttrykket «avfallsøy» bilder av en øy bestående av søppel som flyter på havet. I virkeligheten består disse øyene vanligvis av mikroplast som ikke alltid kan ses med det blotte øyet. Satellittbilder over hav viser ikke en kjempeplastøy – i stedet snakker vi om anslagsvis seks kilo plast per kilo naturplankton, i tillegg til vanskelig nedbrytbar søppel, som sakte samler seg i en virvel. I denne virvelen roterer også død fisk, havpattedyr og fugler.
Fordi Stillehavet er så langt unna kystlinjene til land ønsker ingen nasjoner å påta seg ansvaret eller finansiere opprydningen. Og Stillehavets avfallsøy er ikke den eneste av denne typen, det finnes hele fem av dem på verdensbasis.
Den nordatlantiske avfallsøyen, som ikke ble oppdaget før i 1972, er estimert til å være flere hundre kilometer i størrelsen, med en tetthet på over 200.000 avfallsbiter per kvadratkilometer. Avfallssonen beveger seg på så mye som 16.000 kilometer i nordlig eller sørlig retning, avhengig av sesongen.
Det er ikke kun havoverflaten som blir påvirket. Havbunnen, spesielt nær kystregionene, blir også forurenset – hovedsakelig av plastposer. Plast er også utbredt på strender, uavhengig om de ligger i tett befolkede områder eller på øde og ubebodde øyer.
Plastposer blir drevet til havs og ender ofte opp med å bli fortært av marine dyr og fugler. Konsekvensene kan være fatale for hvaler, seler og måker, så vel som utrydningstruede skilpadder. I Nordsjøen har 94 % av alle fugler plast i magesekken. Ved den andre siden av Europa utgjør plastposer 73 % av alt plastavfall som blir samlet opp ved Toscanas kyst.
Verden begynner nå gradvis, men i et altfor sent tempo i følge miljøforkjempere, å forstå størrelsen på problemet og innvirkningen det har på kretsløpet.
Hvor kommer avfallet fra?
Det er estimert at rundt 80 % av marint avfall stammer fra landbaserte kilder, de resterende 20 % fra havbaserte kilder. Kildene kan bli inndelt i fire hovedgrupper:
- Turismerelatert avfall ved kysten: Søppel som blir lagt igjen av strandgåere, som mat- og drikkeemballasje, plastflasker og plastleketøy.
- Kloakkrelatert avfall: Gatesøppel fra vanndreneringssystemer. Dreneringssystemer som leder vann direkte til hav eller elver under kraftig regnfall kan føre med seg gatesøppel, som kondomer eller sprøyter.
- Fiskerirelatert avfall: Fiskeutstyr som enten tilfeldigvis blir mistet eller intensjonelt blir dumpet i havet.
- Søppel fra skip og båter: Søppel som tilfeldigvis blir mistet eller intensjonelt blir dumpet overbord.
