Noe skjedde en dag da den 45 år gamle islandske gründeren Haraldur Thorleifsson ikke fikk tilgang til en butikk i rullestolen sin mens resten av familien gikk inn for å kjøpe brus. Dette var ikke første gang at Thorleifsson, som har vært rullestolbruker de siste to tiårene, hadde opplevd å bli splittet fra familien på denne måten.
Forskjellen med dette øyeblikket var at han bestemte seg for å gjøre noe med det. Situasjonen var ideell, siden han nettopp hadde solgt sitt webdesignfirma Uneo inc. til Twitter og returnerte til hjemlandet Island fra San Fransisco.
«Ideen om 100 ramper ble født,» sa Thorleifsson til UNRIC i et intervju. Da familien hans kom ut av butikken med drikkene fortalte han kona og barna om planen sin.
«Jeg fikk nettopp denne ideen. Jeg har som tusenvis av mennesker i dette landet og millioner over hele verden gått glipp av opplevelser. Jeg tenkte at det var dumt at jeg ikke kunne bli med familien min og ta full del i livet.»
Ambisiøse mål
Thorleifsson donerte 50 millioner islandske kroner, eller i overkant av 3,5 millioner NOK, til prosjektet og klarte å overbevise byen Reykjavík om å matche hans bidrag. Senere ble staten og private selskaper med på initiativet. 100 ramper ble installert, hovedsakelig i sentrum, for å lette tilgangen for rullestoler til butikker, magasiner, kafeer og restauranter.
«100 er et fint tall. Jeg vet også at islendinger liker handlinger med konkrete mål.»
På bare åtte måneder nådde prosjektet Ramp-up Reykjavík 100-målet – fire måneder før planen. Planen ble dermed utvidet til hele landet med et mål på 1000 ytterligere.
«Vi har bygget 100 i tillegg til de første 100, så det er 900 igjen.»
På grunn av genetisk muskelsvinn har Thorleifsson de siste to tiårene møtt utfordringene med tilgjengelighet som alle mennesker med nedsatt funksjonsevne kjenner altfor godt. I tillegg til hjemlandet Island, har han erfaring fra Asia, Nord- og Sør-Amerika.
«Man kan lett se at tilgjengeligheten er veldig forskjellig fra land til land og by til by. Dette er rett og slett et valg. Det er mennesker som bestemmer om alle har tilgang eller ikke. Av en eller annen grunn er det bestemt at Island ikke skal være et tilgjengelig land for alle”.
Han sier at kanskje en tredjedel av butikkene i Reykjavík sentrum trengte bedre tilgang da han startet. I Reykjavík, med en befolkning på 120 000, har de 100 rampene allerede gjort en forskjell.
«Jeg kan selv se at det er mange flere mennesker i rullestol i Laugavegur,» sier Thorleifsson og refererer til gågaten i sentrum av Reykjavík. «Noen mennesker har fortalt meg at de har reist til sentrum i rullestol for første gang på flere tiår, eller spist middag på en tidligere utilgjengelig restaurant som de alltid har ønsket å besøke, takket være rampene»
Fra Reykjavík og ut i Europa
Thorleifsson har ikke tenkt å stoppe ved 1000 ramper. «Vi er allerede i samtaler med små byer i Europa om å utvide konseptet.»
Thorleifssons initiativ rimer godt med mange av de 17 bærekraftsmålene, en oppfordring til handling for å stoppe fattigdom og ulikhet, beskytte planeten og sikre at alle mennesker har tilgang til god helse, rettferdighet og velstand. Inkludering er i sentrum for målene som ble vedtatt av verdensledere på et FN-toppmøte i 2015. Mål 4 krever at også personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til rettferdig kvalitetsutdanning. Det samme gjelder mål 8 om å fremme inkluderende økonomisk vekst og full sysselsetting for alle, og dessuten også mål 11 om inkluderende, trygge og bærekraftige byer.
Men Thorleifssons nylige aktiviteter tikker inn i flere bokser når det kommer til de globale målene, som bærekraftsmålene ofte kalles. Ulikhet er en integrert del av målene. «Jeg er ganske følsom for dette problemet, og jeg vil hjelpe folk med å utjevne konkurransevilkårene når jeg har sjansen.»
Han er født inn i en arbeiderklassefamilie, og er bevisst og takknemlig for slike privilegier som tilgang til kvalitetsutdanning, inkludert universitet, som stort sett er kostnadsfritt på Island. «Noen må betale for det», svarer han enkelt på spørsmål om beslutningen hans om å flytte til Island og betale en relativt høy inntektsskatt på fortjenesten fra salget av selskapet hans. Han sørget med andre ord for at han ikke skulle tjene på noen skatteunngående tiltak. Tvert imot omfavnet han skatteinnkreverne.
Han ble overrasket over hvordan folk reagerte på hans glede over å betale skatt.
Motivert av tilbakemeldingene
Reaksjonene på avgjørelsen hans var bemerkelsesverdige etter hans mening.
«Jeg nevnte dette bare en gang på Twitter,» forklarer han. «Ikke mange av mine tweets tiltrekker seg oppmerksomhet. Men denne gjorde det.»
«Selvfølgelig bør det være en selvfølge at noen ønsker å bidra til samfunnet. Jeg synes det er interessant som sådan at det vakte så mye oppmerksomhet. På en måte var reaksjonen mer bemerkelsesverdig enn selve handlingen.»
Når det kommer til tid er verden omtrent halvveis til målåret for bærekraftsmålene i 2030. Krig og pandemier har den siste tiden fjernet fokus fra bærekraftsmålene, så det er viktig at man har mennesker som Haraldur Thorleifsson som bidrar til økt innsats mot målene.
