Ta rettighetene til internt fordrevne personer på alvor

0
833

Her var de: Et dusinvis menn og kvinner kledd i fillete klær som hadde gått i timevis gjennom jungelen for å møte meg i et falleferdig skolehus. De snakket om hvordan de hadde flyktet fra den pågående volden, forlatt alt og slet nå med å overleve. Så la en mann til: "Til tross for all denne lidelsen, vet vi en ting for sikkert: Vi har rettigheter, og de kan ikke ta dem fra oss, selv om de bryter dem. De veiledende prinsippene for internt fordrevne er våre rettigheter. De sier klart at vi har rett til trygghet, mat og helsetilbud, og retten til å vende tilbake til våre hjem, og dette gir oss håp”.

 

Det var et meget rørende øyeblikk for meg. Jeg ble på midten av 1990-tallet invitert av Francis Deng, min forgjenger på FNs kontor for menneskerettigheter til internt fordrevne personer, til å delta i utarbeidelsen av disse retningsgivende prinsippene. På den tiden ville ingen av oss noen gang ha forestilt seg at en tekst som var skrevet på språket for internasjonal rett, en dag ville bli en kilde til håp og inspirasjon for de mange personene vi ønsker å hjelpe; folk hvis liv plutselig hadde blitt ødelagt, da de hadde blitt tvunget til å flykte fra sine hjem og etterlate sine eiendommer, sitt livsgrunnlag og alt de var glad i.

 

Deng hadde innsett at i motsetning til flyktninger som hadde flyktet fra landet sitt for å finne sikkerhet i utlandet, kunne ingen internasjonal konvensjon beskytte rettighetene til dem som var internt fordrevne i sitt eget land. Han visste også at det å bli fordrevet ikke betyr å miste ens menneskerettigheter. Dermed ville han ha retningslinjer for internt fordrevne personer som beskriver i detalj deres spesifikke behov og rettigheter, som kan utledes fra eksisterende internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov.

 

Forrige uke feiret vi 10. årsdagen for disse retningsgivende prinsippene på et toppmøte i Oslo. Da Deng sendte dem til FN i 1998, var dette et viktig steg. For første gang var det uttrykkelig anerkjent at internt fordrevne personer har spesielle behov og rettigheter. Man begynte å få en konsensus på hva disse var. Siden det internasjonale toppmøtet i 2005 for stats- og regjeringssjefer i New York, har de veiledende prinsippene for internt fordrevne personer blitt anerkjente som en viktig internasjonal ramme for å beskytte internt fordrevne. De veileder og hjelper regjeringer i alle deler av verden, så vel som internasjonale, humanitære organisasjoner og det sivile samfunnet, for å bedre sine tiltak for å beskytte og bistå menn, kvinner og barn som har blitt tvunget til å flykte i sitt eget land. Ved visse anledninger har prinsippene til og med inspirert bestemmelser for fredsavtaler. Og sist men ikke minst, gir de innflytelse til internt fordrevne selv.

 

Til tross for at dette lyktes, er det ingen grunn til feiring. I dag er rundt 26. millioner – mer enn dobbelt av det globale antallet flyktninger – fortsatt fordrevne i sine land, fordi de har blitt tvunget ut av hjemmene sine som resultat av væpnet konflikt eller utbredt vold. Flere millioner er fordrevne av naturkatastrofer og effekten av klimaendringer. Fortsatt andre har mistet hjemmene sine, for å gi vei til demninger, flyplasser, motorveier og andre utbyggingsprosjekter, og har ikke fått anledning til å gjenoppta normale liv andre steder. Over hele verden fortsetter rettighetene til internt fordrevne personer å brytes, noen ganger med vilje, ofte som en konsekvens av vanskjøtsel.

 

 

Vi må fornye vår innsats for å beskytte og bistå internt fordrevne personer i verden over. Hva betyr dette? Partene i væpnede konflikter må respektere internasjonal humanitær lov som skal hindre tvunget fortrengning, og de må avstå fra alt som skal begrense tilgang til humanitær hjelp. Offentlige myndigheter må vise en sterkere vilje til å respektere, beskytte og oppfylle rettighetene til de fordrevne i sine land som kan gjøre mye mer for å leve opp til sine forpliktelser. Regionale organisasjoner kan ta ledelsen for overvåkingen av rettighetene til de fordrevne og finne løsninger for konfliktene som forårsaker dette. FN og andre humanitære aktører bør bli mer effektive med å hjelpe og beskytte fordrevne personer i konfliktsituasjoner. Givere bør øke sin støtte til humanitært arbeid på vegne av internt fordrevne personer, og i særlig grad for beskyttelse av deres rettigheter. FNs sikkerhetsråd skal sørge for og overvåke rettighetene til de fordrevne personene. Sist men ikke minst, må flere internt fordrevne personer vite om sine rettigheter og få tilgang til rettslige prosedyrer for å kreve dem.

 

 

 

Walter Kaelin, representant for FNs generalsekretær for menneskerettighetene til internt fordrevne personer