I 1992 vedtok den 15. samerådskonferansen i Helsingfors at den felles nasjonaldagen for det samiske folket skulle være 6. februar. Nasjonaldagen ble feiret for første gang i 1993, og den samiske nasjonaldagen feires i hele Sápmi.
Elin Anna Labba er forfatter og journalist. Hun har tidligere vært redaktør for samiske tidsskrifter og direktør for Tjállegoahte, Samisk forfattersenter, som har som mål å styrke og synliggjøre samisk litteratur.
Hun debuterte som forfatter i 2020 med sakprosaboken Herrarna satte oss hit: om tvångsförflyttningarna i Sverige, en beretning om tvangsflyttingen av samiske familier som pågikk i mange år på 1900-tallet og så sent som på 1950-tallet. Far inte till havet er hennes første roman og er basert på historier om samebyer som ble lagt under vann under 1900-tallets store vannkraftepoke i Nord-Sverige.
Møter du mye fordommer knyttet til din samiske opprinnelse? Hvordan tror du generelt at bevisstheten om samer er i dag?
Vel, det er ikke til å unngå. Heldigvis er de mest ubehagelige tingene mer sjeldne. Det vanligste er en bred uvitenhet som sjelden er ondsinnet, men som også kan være ganske slitsom. Jeg vil si at kunnskapen generelt er lav, men det er en økende interesse, som imidlertid ikke kan veie opp for at det finnes så lite fakta om Sápmi. Selv om det gis ut flere bøker, er det ikke mange. Skoleundervisningen om Sápmi er ofte mangelfull, og uvitenhet er et strukturelt problem i Sverige og de andre samiske landene.
Fortell oss om din samiske identitet. Hvordan gjenspeiles den i hverdagen din? Hvilken bakgrunn har du? Hvor har du bodd og hvor bor du i dag? Hvilket forhold har du til bakgrunnen din?
Jeg lever som samisk forfatter, noe som betyr at jeg skriver om samiske spørsmål og snakker om dem til daglig. En dag i uken jobber jeg på et samisk litteratursenter som heter Tjállegoahte, som har som mål å støtte folk i å lese og skrive. Men hverdagen er også ganske vanlig. Jeg bor i en liten bygd på norsk side av Sápmi, der vi har reinsdyrene våre og barna går på en liten skole som underviser i samisk.
Vi tilbringer mye tid på fjellet og prøver å være så nær dyrene og naturen som mulig. Det er det beste med hverdagen min, at elven og fjellet og skogen er så nær, både i tankene og i praksis. Det er et ganske lite liv som jeg trives veldig godt med. Hvor jeg leser mye urfolkslitteratur og syr. Jeg har ikke alltid sydd, men jeg har bestemt meg for å lære meg å sy mine egne sko og alt jeg trenger. Mannen min og jeg har en drøm om å bli helt selvforsynte og belaste jorden og klimaet så lite som mulig.
Samenes nasjonaldag er 6. februar. Kommer dere til å markere den på noen måte?
«Vi pleier å spise noe godt og gå på et arrangement. Det er ofte konserter, foredrag eller barneaktiviteter 6. februar. Det er en fin måte å treffe og sosialisere seg med andre samer på. Noen ganger ser vi på nasjonaldagsprogrammene på TV. Og så kler vi oss i gákti, våre egne klær. Det er så mye å feire, og det er ekstremt viktig for meg å ta hensyn til den dagen. Sselv om jeg i utgangspunktet har en historisk fundert skepsis til alle former for nasjonalisme. Egentlig skulle jeg ønske at alle dager var mer som 6. februar og at all oppmerksomhet rundt Sápmi ikke var konsentrert om den ene dagen.
Du debuterte i 2020. Hva fikk deg til å skrive boken The Masters Put Us Here? Fortell oss om prosessen bak. Hva ønsker du at boken skal formidle?
The Lords Put Us Here er en bok om tvangsflytting. Mange mennesker i verden har blitt tvangsflyttet, og det er et globalt maktmiddel som går spesielt hardt ut over minoriteter. Min bok handler om Sveriges tvangsflytting av det samiske urfolket i første halvdel av 1900-tallet. Det er en sorg- og erindringsbok som først og fremst er basert på mange muntlige beretninger fra eldre samer, men den samler også fragmenter av en ødelagt historie i form av dikt, brev og bilder.
Den svenske statens iskalde byråkrati og mangel på empati. Deres brev og uttalelser. Jeg håper også at boken gjenspeiler den uvitenheten og kulden som fortsatt preger samene i Sverige. Den er skrevet i sorg og sinne over hvordan et land kan skjule de styggeste delene av sin historie. Man kan kalle det et slags ønske om å korrigere det svenske selvbildet.
Debutboken din ble svært godt mottatt og fikk Augustprisen. Hvordan føltes det? Hva slags tilbakemeldinger fikk du fra leserne?
Det som betydde mest, var de tankene og reaksjonene som kom hjemmefra fra familier og mennesker som i likhet med meg hadde vært på flukt. Jeg har tatt vare på disse samtalene og brevene. De vil alltid være viktigere enn noen pris, fordi boken var så lite min bok og så veldig mye mange andres bok. Det var et veldig kollektivt arbeid fra begynnelse til slutt, og jeg hadde ikke kommet noen vei uten all den hjelpen jeg fikk underveis i skrivingen.
Men jeg ble også lei av arbeidet, det må jeg innrømme. Jeg bar på disse historiene i mange år, og så fortsatte jeg å snakke om dem. Nå er det en lettelse å hvile litt fra dem og ikke lenger bære dem frem hver dag. Det var som om jeg sugde kraften ut av meg hver gang, fordi historiene lå for nær meg. Eller løgn. De er så tett på den jeg er og den jeg har blitt.
Du fortalte at du for tiden jobber med en ny bok. Fortell oss mer! Når kommer den ut, hva handler den om, hvordan var skriveprosessen for deg?
Den kom ut i slutten av januar og er min første roman, som foreløpig heter De druknes hjem. På svensk heter den «Far inte till havet». Den handler om en innsjø som blir til et hav og tre kvinner som ser hjemmene sine drukne i det voksende vannet. Den er basert på virkelige historier om samebyer som ble satt under vann i Sverige, men den fletter også inn andre urfolkshistorier fra hele det samiske området.
Skriveprosessen har vært litt mer skånsom og ikke så komplisert denne gangen. Ikke fordi temaet var så mye enklere denne gangen, de sørger virkelig over hvordan landet rundt dem blir revet i stykker og forvandlet til et industrilandskap, men mest fordi jeg delvis skriver om mitt eget liv og har kunnet bruke mine egne minner fra da jeg ble tvunget til å flytte hjemmefra og høyere opp på fjellet. Jeg vokste opp ved en lignende innsjø, og familien min har måttet flytte flere ganger.
I likhet med den forrige boken er dette en familiehistorie, selv om karakterene i boken er fiktive og basert på en rekke sterke og svake damer jeg har møtt og hørt om. Boken er også utgitt på nordsamisk i oversettelse av Lea Simma, og det er jeg utrolig stolt over. Å ha gitt ut to bøker på samisk, et språk jeg alltid har savnet og kjempet for å få tilbake. Det er mitt store mål i livet, å bringe det samiske språket tilbake slik at jeg en dag blir en forfatter som skriver på mitt eget språk. Inntil da vil jeg fortsette å bruke svensk og tilpasse det til de områdene jeg skriver om.
