Av Ban Ki-moon
Denne Lørdagen, 9. Juli, vil den Sør-Sudanesiske Republikk tilslutte seg familien av nasjoner. Utenlandske ministre og ambassadører vil møtes i hovedstaden, Juba, for å se det nye landet heise sitt flagg og innsette sin første president, Salva Kiir Mayardit.
For de over åtte millioner innbyggerne i Sør-Sudan vil dette bli en betydningsfull og følelsesladd dag. I januar stemte de ja i et historisk valg til å separere seg fra resten av Sudan. At de gjorde dette fredelig er en hyllest til både Nord- og Sør-Sudans lederskap. Men nasjonen har kommet til en høy pris: et enormt antall døde og folk på flukt i en borgerkrig som varte i 21 år og som først endte i 2005. Når de utenlandske presidenter og statsministere går på flyet for å reise hjem, vil utfordringene bli særdeles krevende.
På sin fødselsdag vil Sør-Sudan ligge nær bunnen over alle anerkjente utviklingsrangeringer. Statistikken er virkelig nedslående. Sør-Sudan har verdens høyeste dødelighet blant fødende mødre. Beregninger gjort på analfabetisme blant den kvinnelige befolkningen viser at over 80 prosent hverken kan lese eller skrive. Mer enn halvparten av befolkningen har mindre enn én dollar dagen som skal rekke til mat, klær og bolig. Kritiske problemer knyttet til fattigdom, sikkerhet og mangel på infrastruktur må alle løses av en relativt ny regjering med liten erfaring og skjøre institusjoner.
Jeg forstod selv omfanget på disse utfordringene da jeg først besøkte Sør-Sudan i 2007 – et område på 620 000 kvadratkilometer med mindre enn 100 km asfaltert vei. Innenfor denne større konteksten er risikoen for økende vold, skade på sivilbefolkningen og videre humanitær lidelse meget stor.
Samtidig har Sør-Sudan et oppsiktsvekkende potensial. Med store oljereserver, mengder med dyrkbar mark og Nilen rennende gjennom sentrale deler av landet, kan Sør-Sudan vokse til en fremgangsrik og selvstendig nasjon i stand til å tilby sine innbyggere sikkerhet, tjenester og arbeid.
Sør-Sudan kan ikke møte disse utfordringene eller nå sitt potensial alene. Å gjøre det krever samarbeid – et fullstendig (og fortløpende) samarbeid med det internasjonale samfunn og, spesielt, Sør-Sudans naboland.
Først og fremst bør de nye lederne av Sør-Sudan strekke ut en hånd til sine motstykker i Khartoum. Sterke og fredelige bånd til nord er essensielt. En prioritet for begge land er enighet om deres felles grenser, bærekraftige relasjoner for å sikre at begge stater kan dra nytte av oljeutvinning i regionen og avtaler på tvers av landegrensene for å fortsette deres sterke historiske, økonomiske og kulturelle bånd. Nylig ustabilitet i det sørlige Kordofan og Abyei har anstrengt forholdet mellom nord og sør i tillegg til å øke den politiske retorikken. Nå er tiden inne for både Nord- og Sør-Sudan å tenke på de langsiktige fordelene ved å jobbe sammen, ikke kortsiktige politiske vinninger på den andres bekostning.
Sør-Sudan må også engasjere sine andre naboland. Rundt om i verden i dag – og i Afrika spesielt – går trenden mot regionalt partnerskap. Sør-Sudan vil styrkes av å bli en aktiv deltaker i de regionale organisasjonene fra Øst-Afrika og utvikle handel og politiske bånd gjennom hele det afrikanske kontinentet.
Til slutt må Sør-Sudan nå ut til sitt eget folk. Sør-Sudan må finne styrke i mangfoldet og bygge institusjoner som representerer den fulle konstellasjon av sitt brede geografiske og etniske felleskap. Fundamentene som enhver moderne, demokratisk stat hviler på må garanteres: ytringsfrihet, fulle politiske rettigheter, inkluderende institusjoner som tjener borgere i utkantstrøk samt regioner preget av konflikt.
I det tjueførste århundre har det internasjonale samfunn i økende grad anerkjent myndigheters ansvar ovenfor sine innbyggere, inkludert beskyttelse av politisk spillerom og demokratiske rettigheter. De folkelige opprørene i Nord Afrika og Midtøsten har vist hva som kan skje når myndighetene ikke anerkjenner folkets behov.
De Forente Nasjoner er forpliktet til å bistå de Sør-Sudanesiske myndighetene til å takle sine mange oppgaver og ansvarsområder. Derfor har jeg foreslått et nytt FN oppdrag i Sør-Sudan: hjelpe å bygge de institusjonene landet trenger for å kunne stå på egne ben. Når vi gjør det, husk at FN kun er én del av et bredere nettverk av partnerskap som myndighetene bør utvikle – med Nord-Sudan, med sine naboer i regionen og utover, og viktigst av alt, med sitt eget folk.
9. juli vil jeg stå sammen med de andre statslederne i Juba for å markere fødselen av Sør-Sudan. Det siste en ny nasjon trenger er en feiring når den blir unnfanget, for så å bli glemt til neste krise dukker opp. Vårt formål er å gjøre mer enn å feire denne milepælen. Det er å fremheve den internasjonale forpliktelse å stå sammen med folket av Sør-Sudan når de nå søker å bygge en stabil, sterk og til slutt en velstående nasjon.
Skribenten er Generalsekretær av de Forente Nasjoner
