Av Ivan Simonovic
Sima er 15 år, men hun ser enda yngre ut. Jeg møtte henne i Kabul, i den kvinnelige ungdomsseksjonen i fengselet Badam Bagh, tidligere denne måneden. Hun snakker veldig lite, men øynene hennes er fulle av sorg. En forsvarsadvokat fortalte meg at hun trolig hadde blitt voldtatt.
Hva er Simas forbrytelse? Hun soner en dom for å ha flyktet fra vold i hjemmet. Nesten halvparten av alle kvinner i afghanske fengsler er dere på grunn av den samme ”forbrytelsen”. Noen av dem er i fengselet sammen med spedbarna sine. De yngste innsatte er ikke mer enn tolv år. Etter å ha tilbrakt tid i fengsel vil de sannsynligvis ikke bli tatt i mot av sine familier og lokalsamfunn når de kommer ut igjen.
Ti år etter at Taliban flyktet fra Kabul er samfunnet fortsatt befestet med problemer med dype røtter, selv om nye lover, ny politikk og utviklingshjelp har brakt noen goder til afghanske kvinner. Kontoret for FNs høykommissær for menneskerettigheter utga nylig en rapport om tradisjonelle praksiser som er skadelige for kvinner og jenter i Afghanistan. Omtrent halvparten av alle kvinner gifter seg før de fyller 15 år. Det er beregnet at 70 til 80 prosent av alle ekteskap er tvangsekteskap. Å selge jenter eller å gi dem bort som en del av oppgjøret i en konflikt, er vanlig praksis. Kun 12 prosent av alle 15 år gamle jenter kan lese og skrive. Ikke overraskende er vold og krenkende adferd mot dem utbredt. Afghanistan har ratifisert konvensjonen om utryddelse av kvinnediskriminering, men innleveringen av deres første rapport har lenge vært på overtid. En lov om utryddelse av vold mot kvinner har nylig blitt innført. Å håndheve denne er, imidlertid, en stor utfordring: ofre er motvillige mot å søke hjelp fra politiet, der 99 % av arbeidsstyrken er menn.
Så hva kan ofrene gjøre når de blir utsatt for overgrep? Desperate jenter og kvinner begår alt for ofte selvmord, et økende antall av dem ved bruk av offermetoder som selvbrenning. De som har mot til å flykte og søke tilflukt hos familie, blir ofte returnert til sine misbrukende ektemenn eller foreldre. De som forsøker å finne en trygg havn i huset til naboer eller venner, blir siktet for å ha i hensikt å begå zina (hor eller seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet). Straffen er ikke fastsatt ved lov, den samsvarer heller ikke med sharia som krever vitner og bevis, den er utelukkende basert på en forskrift fra høyesterett i Afghanistan. Den eneste trygge havnen for ofre er uavhengige organisasjonsdrevne tilfluktssentre for kvinner og jenter, likevel har den afghanske regjeringen nylig truet deres drift.
Jeg besøkte det eldste tilfluktssenteret i Afghanistan og snakket med jenter og kvinner som bodde der. Det var hjerteskjærende å høre deres bønner for vedlikehold og videre drift av sentrene, ettersom det er de eneste stedene de kan gå. ”Hvis dette stedet stenges, har jeg ikke noe valg enn å gå hen og ta selvmord,” sa en ung kvinne til meg. Jeg tok opp saken med President Karzai som forsikret meg om at antallet tilfluktssentre ikke vil reduseres, og at han er tilhenger av at regjerningen støtter NGO-drevne tilfluktssentre finansielt.
Denne uken vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon for å utvide mandatet til den FN-støttede operasjonen i Afghanistan. Den ”fordømmer på det sterkeste” fortsatt diskriminering av kvinner og jenter, oppfordrer til forbedret innsats for å sikre deres rettigheter, og støtter drift av tilfluktssentre. Resolusjonen adresserer også hovedproblemet: bemektigelse av afghanske kvinner og forsikring om at kvinners rettigheter er en integrert del i freds-, gjenforenings- og integrasjonsarbeid. Hvis jenter ikke utdannes og kvinner ikke inkluderes i det politiske livet, i offentlig administrasjon og i rettssystemet, vil tradisjonelle skadelige praksiser fortsette, og menneskerettighetene til disse jentene og kvinnene vil ikke bli sikret. Bare dersom kvinner og jenter er aktive i fredsforhandlinger, kan de være sikre på at de små vinningene som er gjort for deres sak frem til i dag, ikke vil bli brukt som forhandlingskort.
For at fred skal være bærekraftig og rettferdig, burde både Taliban og kvinner sitte ved det samme forhandlingsbordet og bli inkludert i avgjørelsene vedrørende Afghanistans fremtid.
* Ivan Simonovic er De forente nasjoners assisterende generalsekretær for menneskerettigheter.
