Inuittene pÄ GrÞnland og samene i Finland, Norge og Sverige er urbefolkning i de nordiske landene. I anledning den internasjonale dagen for verdens urfolk, 9. august, valgte UNRIC Ä rette fokus mot begge disse urfolkene som har vakt oppmerksomhet den siste tiden av ulike grunner.
Det er en spesiell stein i Nedre Soppero ved Lainio-elven. Ann-Helén Laestadius forteller hvordan hun pleide Ä stÄ der og se utover fossefallene. Og det var der de kom til tankene hennes; Agnes, Maja og alle de andre karakterene i bÞkene hennes. Ann-Helén Laestadius, 50, er journalist og tidligere medlem av den svenske regjeringens lesekampanjekomité. Hun er ogsÄ en prisvinnende samisk forfatter, som er oversatt til over tjue ulike sprÄk.
«Jeg skriver ofte om samisk identitet, om retten til Ă„ identifisere seg selv og styrken man finner i det samiske samfunnet. Jeg har en sterk fĂžlelse av hva som er rett og galt og jeg drives mot urettferdighet for Ă„ fĂ„ rettferdighet utfĂžrt. Ofte det gĂ„r ikke, og da er det Ă„ skrive litteratur et godt utlĂžp for meg. Det er der jeg kan slippe frustrasjonen lĂžs og sette fingeren pĂ„ hva som er uakseptabelt.»
Samenes historiske hjemland heter Såpmi og dekker omrÄder av dagens Norge, Sverige, Finland og Russland. Det eksakte omrÄdet og dets grenser er imidlertid ikke godt definert pÄ grunn av manglende historiske kilder.
Ă rets bok i 2021
«SMS fra Soppero», en ungdomsroman som ble utgitt for 15 Är siden, var Ann-Helén Laestadius sin debut. Etter en hÄndfull ungdomsromaner, kom hennes fÞrste roman for voksne «StjÄlet» ut i fjor. Den ble kÄret til Ärets bok i Sverige 2021. Neste Är er oppfÞlgingen «Straff» planlagt. Ann-Helén Laestadius vender tilbake til sine rÞtter i Kiruna og Norrbotten i bÞkene sine, og der vil hun vise verden at samene er mer enn reindriftsutÞvere og folk som snakker samisk sprÄk.
«Det var mye mer fordommer da jeg ga ut mine fĂžrste bĂžker. Jeg tror folk har mer kunnskap nĂ„, sĂ„ nĂ„r jeg ser inn i fremtiden er det i et mer positivt lys. Men det er mye folk ikke vet. NĂ„r «StjĂ„let» ble publisert var det mange mennesker som tok kontakt og ble totalt sjokkert over den daglige rasismen og hatet mot samer som finnes.»
Segregerte skoler for folk med nomadiske tradisjoner
Det er vanskelig Ä anslÄ befolkningen i Såpmi, samenes historiske hjemland. IfÞlge Samisk informasjonssenter er antallet samer som bor i Såpmi rundt 80 000. Av det totale antallet bor mellom 50 og 60 000 i Norge, 20 og 40 000 i Sverige, rundt 8 000 i Finland og rundt 2 000 i Russland. Samene er en av verdens urfolk, en befolkning som har bodd i samme omrÄde i flere tusen Är. Ingen vet hvor de opprinnelig kom fra.
Samisk historie har til tider vÊrt mÞrk. Da obligatorisk skolegang ble innfÞrt pÄ midten av 1800-tallet, ble det opprettet spesifikke nomadeskoler for reindriftsbarna. Mange anser utfallet som en slags Þdeleggende segregering. Laestadius er en av dem.
«Folk mĂ„ vĂŠre klar over den mĂžrke historien for Ă„ forstĂ„ hvorfor ting er som de er i dag. Det var og er faktisk mye feilinformasjon som spres om samene. Den er basert pĂ„ at staten kun anser reindriftsutĂžverne som samer. Barn ble tvunget til Ă„ gĂ„ pĂ„ nomadeskoler og dermed skilte man familier. I tillegg ble reindriftsutĂžverne tvangsfjernet fra sin jord. Mye av dette forklares med at samene ble ansett som mindreverdige mennesker.»
Et behov for Ă„ snakke om mĂžrket
I dag er samene anerkjent som urfolk og en nasjonal minoritet i Sverige hvor Ann-Helén Laestadius er oppvokst. Denne anerkjennelsen gir samene rettigheter, men de blir ikke alltid hÄndhevet i praksis. Samene kjemper fortsatt pÄ flere plan. De mÄ kjempe for Ä stoppe gruve- og skogbruksvirksomheten som truer beiteomrÄdet til reinsdyrene deres. Men de kjemper ogsÄ for Ä fÄ utdanning til barna sine pÄ samisk. Og dette er utmattende.
«Jeg er ingen aktivist, jeg er en forfatter som hĂ„per Ă„ vekke fĂžlelser hos andre. Etter min mening er det viktig Ă„ snakke om mĂžrket da stillheten i SĂĄpmi er farlig. Vi ville ha kunnet redde mange liv hvis vi ville har vĂŠrt mer Ă„pne, hvis vi ville ha snakket om psykiske problemer og hadde vĂŠrt modige nok til Ă„ be hverandre om hjelp.»
Kultur er utrolig viktig og mer effektivt for Ä spre kunnskap og forbedre samenes situasjon enn noen politikere i Sametinget eller en publikasjon eller brosjyre, sier Ann-Helén Laestadius. Hennes egen skrivereise startet med en dagbok da hun var rundt seks Är gammel. Hun skrev lange fortellinger pÄ ungdomsskolen og videregÄende. Senere studerte hun til Ä bli journalist og har skrevet for blant annet Svenska Dagbladet og Aftonbladet.
«Da min fĂžrste bok kom ut i 2007, mĂ„tte jeg bruke mye tid pĂ„ Ă„ forklare hva en same er under skolesamtaler. Det var mye fordommer og forventninger om at samene kun var et folk med reinsdyr som snakket samisk. I dag tror jeg det er mye mer kunnskap, og jeg tror det skyldes kultur generelt.»
Sterke rĂžtter
Ann-Helén forteller at hjemmet hennes er i Nedre Soppero og Silkimuotka, men ogsÄ i Kiruna hvor hun vokste opp med en samisk mor og en far fra Tornedalen. Som barn lÊrte hun ikke samisk sprÄk. Hun har blandede fÞlelser rundt det, men deltok pÄ sprÄkkurs etter hvert som hun ble eldre. Hun forstÄr nÄ ganske mye samisk, men synes ikke hun er god nok til Ä snakke. Laestadius har bodd i Solna nord for Stockholm i over 20 Är sammen med sin mann og sÞnn. Hun understreker at rÞttene sine er veldig sterke, og hun henvender seg til dem for Ä fÄ energien til Ä fÞle seg lykkelig, skrive bÞker og for Ä komme seg gjennom hverdagen i sÞr.
«Stedene reiser med meg i hjertet mitt. Men for at bÞkene skal skrives mÄ jeg hjem og stÄ pÄ steinen min langs Lainio-elva. Det er da karakterene og historiene kommer til meg. Det er viktig for meg Ä understreke at det som betyr noe er identiteten min, den jeg har bÄret med meg siden barndommen.»
Skriver egen joik
Ann-Heléns etternavn, Laestadius, er avledet fra hennes slektskap med broren til Lars Levi Laestadius, en kjent prest, botaniker, forfatter og grunnlegger av lÊstadianismen pÄ begynnelsen av 1800-tallet.
«Det er litt rart Ă„ ha disse to sidene, sier Ann-HelĂ©n Laestadius. PĂ„ den ene siden samisk, og pĂ„ den andre en predikant som hjelper raseforskere med Ă„ fĂ„ tak i samiske hodeskaller. Jeg er ikke lĂŠstadianist selv, og jeg synes det er vanskelig Ă„ sympatisere med en slik religiĂžs kult. En dag kommer jeg garantert til Ă„ skrive om det.»
Ann-Helén Laestadius forteller at hennes litterÊre verk er hennes joik som er en av hennes mÄter Ä formidle hennes arv og historie. Hun liker Ä praktisere en sirkulÊr historieformidling der slutten av historien ender der den begynte, noe som er veldig utbredt i joiken og den samiske kulturen.
NÄr hun blir intervjuet eller stÄr offentlig som forfatter, kler hun seg ofte i tradisjonell samekofte. «Det er fordi jeg fÞler meg komfortabel og trygg i antrekket mitt. Det er ikke noe signal, det er bare meg, det er den jeg er.»
Den internasjonale dagen for verdens urfolk feires Ärlig den 9. august. I Är fokuseres det pÄ urfolkskvinners rolle i bevaring og overfÞring av tradisjonell kunnskap.