Inuittene på Grønland og samene i Finland, Norge og Sverige er urbefolkning i de nordiske landene. I anledning den internasjonale dagen for verdens urfolk, 9. august, valgte UNRIC å rette fokus mot begge disse urfolkene som har vakt oppmerksomhet den siste tiden av ulike grunner.
Det er en spesiell stein i Nedre Soppero ved Lainio-elven. Ann-Helén Laestadius forteller hvordan hun pleide å stå der og se utover fossefallene. Og det var der de kom til tankene hennes; Agnes, Maja og alle de andre karakterene i bøkene hennes. Ann-Helén Laestadius, 50, er journalist og tidligere medlem av den svenske regjeringens lesekampanjekomité. Hun er også en prisvinnende samisk forfatter, som er oversatt til over tjue ulike språk.
«Jeg skriver ofte om samisk identitet, om retten til å identifisere seg selv og styrken man finner i det samiske samfunnet. Jeg har en sterk følelse av hva som er rett og galt og jeg drives mot urettferdighet for å få rettferdighet utført. Ofte det går ikke, og da er det å skrive litteratur et godt utløp for meg. Det er der jeg kan slippe frustrasjonen løs og sette fingeren på hva som er uakseptabelt.»
Samenes historiske hjemland heter Sápmi og dekker områder av dagens Norge, Sverige, Finland og Russland. Det eksakte området og dets grenser er imidlertid ikke godt definert på grunn av manglende historiske kilder.
Årets bok i 2021
«SMS fra Soppero», en ungdomsroman som ble utgitt for 15 år siden, var Ann-Helén Laestadius sin debut. Etter en håndfull ungdomsromaner, kom hennes første roman for voksne «Stjålet» ut i fjor. Den ble kåret til årets bok i Sverige 2021. Neste år er oppfølgingen «Straff» planlagt. Ann-Helén Laestadius vender tilbake til sine røtter i Kiruna og Norrbotten i bøkene sine, og der vil hun vise verden at samene er mer enn reindriftsutøvere og folk som snakker samisk språk.
«Det var mye mer fordommer da jeg ga ut mine første bøker. Jeg tror folk har mer kunnskap nå, så når jeg ser inn i fremtiden er det i et mer positivt lys. Men det er mye folk ikke vet. Når «Stjålet» ble publisert var det mange mennesker som tok kontakt og ble totalt sjokkert over den daglige rasismen og hatet mot samer som finnes.»
Segregerte skoler for folk med nomadiske tradisjoner
Det er vanskelig å anslå befolkningen i Sápmi, samenes historiske hjemland. Ifølge Samisk informasjonssenter er antallet samer som bor i Sápmi rundt 80 000. Av det totale antallet bor mellom 50 og 60 000 i Norge, 20 og 40 000 i Sverige, rundt 8 000 i Finland og rundt 2 000 i Russland. Samene er en av verdens urfolk, en befolkning som har bodd i samme område i flere tusen år. Ingen vet hvor de opprinnelig kom fra.
Samisk historie har til tider vært mørk. Da obligatorisk skolegang ble innført på midten av 1800-tallet, ble det opprettet spesifikke nomadeskoler for reindriftsbarna. Mange anser utfallet som en slags ødeleggende segregering. Laestadius er en av dem.
«Folk må være klar over den mørke historien for å forstå hvorfor ting er som de er i dag. Det var og er faktisk mye feilinformasjon som spres om samene. Den er basert på at staten kun anser reindriftsutøverne som samer. Barn ble tvunget til å gå på nomadeskoler og dermed skilte man familier. I tillegg ble reindriftsutøverne tvangsfjernet fra sin jord. Mye av dette forklares med at samene ble ansett som mindreverdige mennesker.»
Et behov for å snakke om mørket
I dag er samene anerkjent som urfolk og en nasjonal minoritet i Sverige hvor Ann-Helén Laestadius er oppvokst. Denne anerkjennelsen gir samene rettigheter, men de blir ikke alltid håndhevet i praksis. Samene kjemper fortsatt på flere plan. De må kjempe for å stoppe gruve- og skogbruksvirksomheten som truer beiteområdet til reinsdyrene deres. Men de kjemper også for å få utdanning til barna sine på samisk. Og dette er utmattende.
«Jeg er ingen aktivist, jeg er en forfatter som håper å vekke følelser hos andre. Etter min mening er det viktig å snakke om mørket da stillheten i Sápmi er farlig. Vi ville ha kunnet redde mange liv hvis vi ville har vært mer åpne, hvis vi ville ha snakket om psykiske problemer og hadde vært modige nok til å be hverandre om hjelp.»
Kultur er utrolig viktig og mer effektivt for å spre kunnskap og forbedre samenes situasjon enn noen politikere i Sametinget eller en publikasjon eller brosjyre, sier Ann-Helén Laestadius. Hennes egen skrivereise startet med en dagbok da hun var rundt seks år gammel. Hun skrev lange fortellinger på ungdomsskolen og videregående. Senere studerte hun til å bli journalist og har skrevet for blant annet Svenska Dagbladet og Aftonbladet.
«Da min første bok kom ut i 2007, måtte jeg bruke mye tid på å forklare hva en same er under skolesamtaler. Det var mye fordommer og forventninger om at samene kun var et folk med reinsdyr som snakket samisk. I dag tror jeg det er mye mer kunnskap, og jeg tror det skyldes kultur generelt.»
Sterke røtter
Ann-Helén forteller at hjemmet hennes er i Nedre Soppero og Silkimuotka, men også i Kiruna hvor hun vokste opp med en samisk mor og en far fra Tornedalen. Som barn lærte hun ikke samisk språk. Hun har blandede følelser rundt det, men deltok på språkkurs etter hvert som hun ble eldre. Hun forstår nå ganske mye samisk, men synes ikke hun er god nok til å snakke. Laestadius har bodd i Solna nord for Stockholm i over 20 år sammen med sin mann og sønn. Hun understreker at røttene sine er veldig sterke, og hun henvender seg til dem for å få energien til å føle seg lykkelig, skrive bøker og for å komme seg gjennom hverdagen i sør.
«Stedene reiser med meg i hjertet mitt. Men for at bøkene skal skrives må jeg hjem og stå på steinen min langs Lainio-elva. Det er da karakterene og historiene kommer til meg. Det er viktig for meg å understreke at det som betyr noe er identiteten min, den jeg har båret med meg siden barndommen.»
Skriver egen joik
Ann-Heléns etternavn, Laestadius, er avledet fra hennes slektskap med broren til Lars Levi Laestadius, en kjent prest, botaniker, forfatter og grunnlegger av læstadianismen på begynnelsen av 1800-tallet.
«Det er litt rart å ha disse to sidene, sier Ann-Helén Laestadius. På den ene siden samisk, og på den andre en predikant som hjelper raseforskere med å få tak i samiske hodeskaller. Jeg er ikke læstadianist selv, og jeg synes det er vanskelig å sympatisere med en slik religiøs kult. En dag kommer jeg garantert til å skrive om det.»
Ann-Helén Laestadius forteller at hennes litterære verk er hennes joik som er en av hennes måter å formidle hennes arv og historie. Hun liker å praktisere en sirkulær historieformidling der slutten av historien ender der den begynte, noe som er veldig utbredt i joiken og den samiske kulturen.
Når hun blir intervjuet eller står offentlig som forfatter, kler hun seg ofte i tradisjonell samekofte. «Det er fordi jeg føler meg komfortabel og trygg i antrekket mitt. Det er ikke noe signal, det er bare meg, det er den jeg er.»
Den internasjonale dagen for verdens urfolk feires årlig den 9. august. I år fokuseres det på urfolkskvinners rolle i bevaring og overføring av tradisjonell kunnskap.
