JUNI, 2014 – Åsa Andersson er en ekspert på internasjonale utviklingsspørsmål med mer enn 20 års erfaring innen folkehelse, likestilling og menneskerettigheter fra UNAIDS, UNICEF og UNESCO. Hun har også arbeidet med bilaterale og ikke-statlige organisasjoner. Nå arbeider hun for FNs befolkningsfond (UNFPA) som regional programkoordinator og arbeider med HIV-spørsmål og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) i det sørlige Afrika.
Hvordan begynte du å arbeide for FN?
Jeg søkte en stilling som SIDA (det svenske agenturet for internasjonalt utviklingsarbeid red.anm.) utlyste som «Junior Professional Officer» (JPO) hos UNESCO i New Delhi i India. Det er nesten 20 år siden, i 1995.
Hvordan ser en alminnelig arbeidsdag i UNFPA ut?
Siden januar 2012 har jeg arbeidet som prosjektleder for et regionalt program finansiert av EU og SIDA, som dekker syv land i det sørlige Afrika. Programmet har som mål å hjelpe medlemsstatene med å styrke helsesystemet, spesielt så de kan tilby en integrert seksuell og reproduktiv behandling og behandling av HIV-smittede. Da HIV-epidemien var på sitt verste på 1990-tallet startet man med et vertikalt system, men i dag, hvor HIV i økende grad blir sett på som en kronisk sykdom og vi ser likhetene med andre seksuelt overførte sykdommer, må vi styrke helsesystemet for å kunne tilby en bedre og mer altomfattende behandling. Som prosjektleder har jeg det overordnede ansvaret for å planlegge og følge opp både prosjektresultater og budsjett, samt å rapportere og evaluere programmet.
Jeg tilbringer mesteparten av dagen foran dataen og kommuniserer med mine syv prosjektteam og øvrige kolleger innenfor og utenfor FN. Jeg svarer på spørsmål, analyserer og utvikler faginformasjon om prosjektet eller arbeidsområdet, utvikler kommunikasjonsmateriell, leser og skriver rapporter og så videre. Jeg reiser en gang om måneden og da besøker jeg enten prosjektlandene eller deltar på møter og konferanser.
Du har arbeidet med mange forskjellige deler av FN-systemet i forskjellige land og situasjoner. Hva har vært din største utfordring?
Du har rett, jeg har arbeidet med mange spørsmål innenfor folkehelse, likestilling og rettigheter innenfor fire forskjellige FN-organer og med forskjellige land i sørlige Afrika og sørlige Asia. Det som har påvirket meg mest, og kanskje også opprørt meg mest, har vært arbeidet knyttet til problemet med menneskehandel, spesielt for seksuelle formål. Det var meget hardt, ettersom det handlet om fryktelige overgrep, store tragedier og så mange dypt rotfestede problemer som man måtte forsøke å løse. Men å arbeide med utvikling er generelt komplekst og fylt med utfordringer.
Tar du noe spesielt nordisk eller svensk med deg i ditt arbeid?
Jeg håper det. Jeg håper at mine svenske verdier om likestilling, rettferdighet og solidaritet gjør meg til en god medarbeider. Jeg håper også at mine erfaringer med vår flate organisasjonsstruktur, vårt fokus på betydningen av samarbeid, beslutningstakning og konfliktløsning ved konsensus bidrar til et bedre arbeidsmiljø.
Det er 20 år siden Kairo-handlingsplanen ble vedtatt. Hva mener du er de største fremskrittene vi har sett de siste 20 årene når det kommer til SRHR?
Det har skjedd mye positivt i løpet av de siste 20 årene. Mødredødeligheten er halvert (47 %). Mange flere barn går på skolen, spesielt jenter. Færre unge jenter får barn og mange flere land (158) har forbudt barneekteskap. Befolkningsveksten har også bremset.
Hva er dine tanker om SRSR og dens plass i de nye utviklingsmålene som blir lansert i 2015?
Jeg er temmelig overbevist om at SRSR vil bli representert, men sannsynligvis ikke som et individuelt mål, men under et samlet helsemål og forhåpentligvis i et ungdoms- og/eller kvinne- og likestillingsmål. Selv om mye har skjedd de siste 20 årene, kommer vi ikke til å klare å oppfylle 2015-målet for mødrehelse. Så det er fortsatt mye å gjøre i neste fase.
Hva ser du som den største utfordring for UNFPAs arbeide med SRSR-spørsmål i dag?
Å nå de fattigste og mest marginaliserte, så vi sikrer at alle mennesker, uansett kjønn, alder, etnisitet, språk, seksuell orientering, religion, funksjonsnivå eller andre faktorer, har adgang til god SRHR. Jeg tror at vi i fremtiden blir nødt til å overvåke og sikre at alle mennesker har adgang til SRSR. Selv hvis vi lykkes å oppnå fremskritt innenfor for eksempel reproduktive rettigheter, har vi fortsatt en lang vei å gå før alle mennesker har seksuelle rettigheter. Vi har fremtidige demografiske utfordringer og muligheter med en meget ung befolkning i Afrika og en økende eldre befolkning i utviklede land som vi er nødt til å ta hensyn til.
Ansvarsfraskrivelse: Uttalelsene i denne artikkel står helt for Åsa Anderssons egen regning og skal ikke ses på som et uttrykk for hennes arbeidsgivers synspunkter.
