Svenske Karin Landgren vokste opp i Japan, og har en bachelorgrad i internasjonale relasjoner og en mastergrad i folkerett fra London School of Economics. Hun ville på et tidspunkt bli veterinær og senere journalist, men endte tilslutt opp hos FN. Hun har tjenestegjort på høyt nivå i Burundi, Nepal, Bosnia-Hercegovina, Eritrea, Singapore, India og Filippinene. I 2012 utnevnte FNs generalsekretær henne til spesialrepresentant for Liberia.
Med din internasjonale bakgrunn og erfaring var det kanskje uunngåelig at du endte opp med å jobbe for FN?
Jeg vokste opp i Japan på 1960- og 70-tallet med foreldre som elsket å reise; innen jeg var femten hadde jeg vært over hele Midtøsten og Asia. Det vekket naturlig nok en interesse for internasjonale affærer. Dette var også en tid preget av Vietnam, feminisme og økende bevissthet om rettighetene til minoriteter. Allikevel tror jeg ikke at FN var uunngåelig. Da jeg ikke lenger ville bli veterinær, tenkte jeg mest på journalistikk. Så studerte jeg internasjonale relasjoner og folkerett på London School of Economics, jobbet som frivillig for Amnesty International og var praktikant hos Den europeiske menneskerettighetskommisjon [som ble slått sammen med Den europeiske menneskerettsdomstol i 1998].
Du ble utpekt som spesialrepresentant for Liberia i 2012, og tok over denne rollen etter danske Ellen Margrethe Løj. Har nordiske kvinner noe spesielt å bidra med i Liberia?
Du har sikkert lagt merke til at vi er overalt i FN! Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det er sånn – kanskje det er på grunn av vår vilje til å være ærlige om både muligheter og utfordringer. Men særlig i Liberia virker det som om mange tenker varmt om de nordiske landene. Folk husker den svenske LAMCO gruvedriften i Yekemba i Nimba, og det at svensker var der med sine familier og tilbød utdanning og helsetjenester.
Kan du fortelle oss litt mer om akkurat hva en spesialrepresentant for et land gjør? Hvordan er din arbeidsdag?
Poenget med vår misjon er å hjelpe Liberia håndtere utfordringene som fulgte krigen, særlig med hensyn til sikkerhet og rettferdighet. Operasjonen må drives på godt og effektivt vis. Så jobben min er en herlig blanding av å være administrativ direktør og beslutningstaker, med en ekstra dose politisk påvirkningsarbeid i områder som er viktige for FN, inkludert godt styresett, deltakerdemokrati og respekt for menneskerettigheter. Hver dag er som en Rubiks kube: kan vi gjøre dette på en bedre måte? Det har vært en fantastisk og ydmykende opplevelse å møte liberiere rundt omkring i hele landet, og mange er takknemlige for rollen UNMIL har spilt her siden 2003. Jeg tilbringer også tid med UNMIL-ansatte i feltet, som for eksempel politi og militært personell. En av Liberias utfordringer er de dårlige veiene som forvandles til gjørme i regnsesongen, så jeg reiser så mye som jeg kan nå når det er tørt vær.
Med tanke på utdelingen av Nobels fredspris til Liberias President Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivist Leymah Gbowee i 2011 og din egen posisjon som kvinnelig leder innenfor FN, hva tenker du om rollen til liberiske kvinner i landets pågående fredsprosess og utvikling?
Det er et veldig komplisert spørsmål. Liberiske kvinner må takle overveldende vanskeligheter, men jeg har hørt utrolig inspirerende historier fra kvinner som har overvunnet fattigdom, vold og ekskludering. Landet sliter med utbredt seksuell og kjønnsbasert vold, og på et møte jeg var på tok en kvinne av seg skjorten sin for å vise arrene fra et syreangrep. Landet mangler ikke vokale, modige og sterke kvinner, og deres stemmer må nå bli hørt og konsultert i dialogen om fredsbyggingsprosesser i Liberia, særlig konstitusjonelle reformer og forsoning.
UNMIL er en av operasjonene som har senior kjønnsrådgivere på plass, blant annet for å hjelpe lokale kvinner delta i fredsprosessen, beskytte kvinner og jenter fra seksuell vold, og engasjere kvinners stemmer i juridiske og rettslige prosedyrer. Hvordan oppfatter du kvinners rolle i fredsbevarende operasjoner?
Det er viktig å gå vekk fra ideen om at hovedgrunnen til kvinners deltagelse i fredsbevarende operasjoner er for å støtte andre kvinner i landet de er i. Kvinner er med i fredsbevarende operasjoner fordi vi er gode ledere. Kvinner kan hjelpe med å løse vanskelige politiske og operative spørsmål i FNs fredsmisjoner, og de beste resultatene kommer fra en blanding av kvinner og menn, samt forskjellige perspektiver. Det er mer enn 12 år siden Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1325 for å kreve bedre kvinnelig representasjon i fredsbevaring. For tiden er rundt 30 % av sivilt personell kvinner. Generalsekretæren er veldig opptatt av dette, og vår statistikk i UNMIL er litt bedre enn gjennomsnittet. Vi har også startet å inkludere denne informasjonen i generalsekretærens halvårlige rapporter til Sikkerhetsrådet.
UNMIL har vært på bakken i Liberia siden slutten av den andre borgerkrigen i 2003. Hvordan er situasjonen i landet akkurat nå, og hva er de største utfordringene i tiden som kommer?
Liberia feirer et tiår med fred i august 2013. Det er i seg selv en enorm prestasjon. I denne perioden har landet har hatt to vellykkede valg og betalt tilbake internasjonale lån. Ikke overraskende gjenstår det mye arbeid. Liberia er rikt på naturressurser som jernmalm, gummi, palmeolje, tømmer, gull, diamanter og olje, og den største utfordringen er å omvandle disse rikdommene til fordeler for alle. Tross en BNP-vekst på 6,1 % i 2010 og 8,2 % i 2011 må godt over halvparten av befolkningen fortsatt leve på 1 dollar per dag.
Tusenvis av barnesoldater tok del i Liberias borgerkriger. Hvordan møtes behovene til disse barna i kjølvannet av konflikten, og har UNMIL spilt en rolle i deres demobilisering og reintegrering?
Av de rundt 101.000 soldatene som ble avvæpnet og demobilisert mellom 2003 og 2004, var 11.780 offisielt registrert som barn (9.042 gutter og 2.738 jenter). UNMIL samarbeidet med Nasjonalkommisjonen for avvæpning, demobilisering, rehabilitering og reintegrering (NCDDRR), med teknisk støtte fra FNs barnefond. Arbeidet omfattet blant annet å spre informasjon om programmet, samt å trene militære observatører til å sette i gang barnevennlige avvæpnings- og demobiliseringsprosesser.
Yrkesrettet opplæring ble gitt betydelig støtte, og UNMIL startet flere initiativ rettet mot å skape jobber. Vårt ingeniørfond setter av 1 million dollar hvert år til reparasjon og vedlikehold av veier gjennom arbeidsintensive metoder. UNMIL var også involvert i Verdens matvareprograms såkalte mat-for-arbeid, og et program finansiert av Verdensbanken som skapte jobber som støttet gjenoppbyggingen av landets infrastruktur. Ved slutten av disse prosjektene i 2009 hadde mer enn 75.000 tidligere soldater og ungdom dratt nytte av kortsiktig arbeid. Titalls millioner av dollar investeres fortsatt i sysselsettingsprogrammer for unge og utsatte grupper, både tidligere soldater og de som ikke var aktivt med i krigen. Men Liberias økonomiske fremgang har imidlertid fortsatt ikke resultert i nok jobber for alle unge arbeidstakere.
Når, og hvordan, ser du for deg at UNMIL forlater Liberia?
UNMIL har gradvis redusert det militære bidraget i noen år nå. Operasjonen startet med 15.000 soldater og har nå under 8.000. Vi forventer å halvere denne styrken innen juli 2015. Liberia har vært ganske stabilt i et tiår, men bare denne uken ble landet beskrevet av The Economist som «rolig, men ikke fredelig». Landet gjennomgår nå grunnloven, som for tiden konsentrerer makten i regjeringens hender, og flere tiltak er rettet mot desentraliseringen av myndighet fra hovedstaden Monrovia. De fleste analytikere tror ekte stabilitet vil råde når flere av befolkningen føler at de er en del av Liberias fremgang, inkludert fordelene av utvikling. FN og verdenssamfunnet støtter Liberia i dette arbeidet og stabilitet er vår høyeste prioritet. Alle Liberias naboer har hatt vanskelige tider de og, og dette kan vi ikke ignorere.
