Hvorfor verden har endret seg til FNs fordel

0
158

Av generalsekretær Ban Ki-moon

Min erfaring hver morgen er kanskje ikke så ulik din. Vi plukker opp avisen eller skrur på tv’en, i New York, Lagos eller Jakarta , og tar inn en daglig dose med menneskelig lidelse. Libanon, Darfur, Somalia. Selvfølgelig, som generalsekretær i FN er jeg i det minste i en posisjon hvor jeg kan gjøre noe med disse tragediene. Og det gjør jeg, hver dag.

Da jeg tok denne stillingen for nesten fem måneder siden, var det uten illusjoner. En utmerket forgjenger beskrev det som ”den vanskeligste jobben i verden.” Jeg har selv fleipet med at jeg er mer sekretær enn general, for generalsekretærens makt er aldri større enn enigheten i sikkerhetsrådet hans. Denne enigheten har vært flyktig tidligere, og er det fortsatt. Og enda er jeg like optimistisk som første dagen i denne stillingen.

Det kan nok være vanskelig å forstå når vi tenker på de enorme og kompliserte problemene vi står overfor, kanskje ingen steder så mye som i Midt-Østen. Med økende krav fra alle fronter, fra fredsbevaring til humanitær assistanse til helse, forventes FN å gjøre mer enn tidligere selv om ressursene til disse oppgavene blir mindre og mindre. På en annen side kan man tenke på hvordan verden har endret seg til FNs fordel de siste årene.

Av mange grunner, og på tross av Irak, setter vi idag mer pris på multilateralisme og diplomati når vi håndterer kriser. ”Myk makt”-spørsmål, FNs naturlige territorium, har steget til toppen av den globale agendaen. Bare det siste året har det vokst frem en konsensus angående miljøforandringer og farene ved global oppvarming. Ledere fra Bill Gates til Tony Blair til Bono har forpliktet seg til å hjelpe FN å nå sine Tusenårsmål, fra fattigdomsbekjempelse til å hindre spredning av HIV/AIDS og malaria.

Det kanskje mest oppmuntrende er at støtten til FN blant folk flest er overraskende høy. En ny undersøkelse av WorldPublicOpinion.org viste at et stort flertall (74 prosent) mener at FN bør spille en mektigere rolle i verden, uansett om det gjelder å forhindre folkemord eller å forsvare nasjoner som blir angrepet eller å utrede menneskerettighetsbrudd. Selv i USA, hvor tiltroen til FN har vært svært svekket, er tre av fire amerikanere for et sterkere FN, og nesten like mange forventer at landets utenrikspolitikk skal utføres i samarbeid med organisasjonen. For FN er dette også miljøforandringer. Jeg vil ikke kalle det et nytt San Fransisco-øyeblikk – men det er kanskje ikke langt ifra så lenge vi griper muligheten.

Vi koreanere er et veldig energisk folk. Fra naturen er vi tålmodige, men utholdende og betemt på å få til det vi har satt oss fore. Som så mange landsmenn, har jeg tro på relasjoner. I mange år har jeg båret en velbrukt papirbit med kinesiske bokstaver i lommeboken min (sammen med en liste med handels- og finansstatistikker), der hver bokstav viser til ens alder og fase i livet. Når du er 30 er du i din beste alder. Når du er 50 sies det at du forstår din skjebne. Når du er 60 innehar du visdommen til det ”myke øret.”

Den sistnevnte er min fase. Den involverer mer enn bare å lytte, selv om dette er viktig. Kanskje er den best beskrevet som innsikt – å kunne se en person eller situasjon fra alle sider, det dårlige og det bra – og å kunne etablere gode relasjoner og arbeidsforhold trass i skarpe uenigheter. Dette tror jeg vil være kjennetegnet for min tid som generalsekretær. Jeg har tro på forpliktende dialog før konfrontasjon. Av og til vil denne typen diplomati foregå i offentligheten. Andre ganger vil det utspille seg bak lukkede dører, siden det er der potensialet for suksess er størst.

Jeg understreker ordet potensial. Suksess er sjelden en sikker sak. Det som er viktig er å forsøke, som jeg har gjort i Darfur – et av mine høyest prioriterte områder. Sammen med Washington og andre partnere har jeg har presset veldig hardt for mer tid til å forhandle med Sudans president Omar ak-Bashir, slik at vi kan sende fredsstyrker under overvåkning av den Afrikanske Union. Så langt har dette kun ført til en delvis seier, nemlig Khartoum-regjeringens samtykke til 3.500 FN-ansatte i landet, et altfor lite antall i forhold til de 20.000 som er ansett som nødvendig. Jeg er sikker på at bestemt diplomati vil skape mer tilfredsstillende resultater. Men så lenge uskyldige fortsetter å dø, er det også klart at vi ikke har uendelig med tid.

I samme ånd har jeg besøkt Midt-Østen fire ganger i løpet av like mange måneder. Dette inkluderer utallige møter og telefonsamtaler med den syriske presidenten Bashar al-Assad, nå senest i Damascus. Her er også målet mitt å bygge et forhold – et som kanskje kan hjelpe til å moderere situasjonen i Libanon og til slutt innlemme Syria i det internasjonale felleskapet. Som jeg har har påpekt, fungerer ikke alltid diplomati. Men det kan beviselig fungere selv under de mest anspente forhold, slik som vi nylig var vitne til under den britiske gissel-krisen i Iran der forhandlingene skjedde bak lukkede dører.

Neste uke skal de industrialiserte G8-landene møtes i Tyskland for å diskutere verdens utfordringer, og blant disse også klimaendringer – en sak jeg akter å omfavne. Altfor ofte snakker vi om global oppvarming som et teknisk spørsmål. Vi snakker om handel av karbon, globale utslippsgrenser, ny teknologi – fra mer drivstoffeffektive biler til solenergi. Det er unødvendig å påpeke at alt dette er viktig.

Men jeg ønsker å fremheve det menneskelige aspektet ved miljøforandringer og den innebygde ulikheten i fenomenet. Selv om global oppvarming påvirker oss alle, har det forskjellig effekt på hver enkelt. Rike nasjoner har ressurser og vet hvordan de skal tilpasse seg. Sveitsiske skisteder vil kanskje miste snøen, men dalene deres kan bli et ”nytt Toscana”, fulle av solfylte vinranker. For Afrika som allerede er plaget av ørkenspredning eller for Indonesias øybeboere som er bekymret for neste store bølge, er avveiingen mer farefull og forrædersk.

Hvis det er et samlende tema i arbeidet mitt, eller visjon hvis du vil, så er det den menneskelige dimensjonen – den ultimate grunnen for engasjement og diplomatiske relasjoner – sammen med en forståelse av hvordan global politikk, vår politikk, påvirker individer og deres dagligliv. Vi leser kanskje hver morgen om menneskelige tragedier i avisene våre. Men hvor ofte søker vi å høre disse menneskenes stemmer, eller forsøker å hjelpe dem med besluttsomhet og kraft? Det er dette jeg har sverget å gjøre.