Månedens nordiske profil – Rasmus Egendal

0
104
Rasmus Egendal på jobb.

Rasmus Egendal på jobb.
19. FEBRUAR, 2014 – Dansken Rasmus Egendal er regional visekoordinator for FNs fødevareprograms (WFP) innsats i Syria og står derfor ovenfor en av de verste av konfliktene som utspilles i verden i dag. Det nordiske nyhetsbrev møtte ham i Brüssel for å snakke om hvordan det er å arbeide i en situasjon flere ville referert til som håpløs. «Ingenting er håpløst,» var responsen til Egendal.

Hvordan begynte du å arbeide for FN?

Det begynte med at jeg så en utlysning Utenriksdepartementet hadde lagt ut om en ledig JPO-stilling (Junior Professional Officer, red.) hos WFP. Utlysningen gjaldt en stilling i El Salvador og siden jeg hadde arbeidet der før ønsket jeg gjerne å returnere. Så jeg søkte på stillingen og fikk den. Men så, av en eller annen merkelig årsak, endret det seg til at den skulle være i Roma i stedet for. Så spurte de meg om jeg syntes det var veldig ergerlig at det ble endret fra El Salvador til Roma, og det var det jo egentlig. Jeg ville heller ha dratt til El Salvador, men OK, det gikk. Så jeg begynte å arbeide for WFP i Roma som JPO i et par år og så tilbød de meg en stilling. Og så startet det.

Jeg har arbeidet i mange forskjellige land, både i kortere og lengre perioder. Jeg har ikke en fullstendig oversikt, men har blant annet vært i Indonesia, Øst-Timor, Bangladesh, Russland, Georgia, Kirgistan, Sør-Sudan og så selvfølgelig Italia. Og i tillegg en lang rekke mindre, kortvarige utstasjoneringer. Den mest problematiske og utfordrende var nok stillingen i Banda Ache i forbindelse med tsunamien, det var en fullstendig hinsides situasjon. De fem-seks månedene var helt vanvittige, fordi vi skulle bygge alt opp fra ingenting, sov på en tennisbane og alt var problematisk. Det var en av de situasjonene hvor man skulle arbeide under helt umenneskelige forhold, men gjorde det allikevel, fordi det var nødvendig. Når du ser deg rundt og ser lik overalt, folk som vandrer omkring som har mistet alt og alle, så er det som om det ikke spiller en så stor rolle. Man gjør det bare.

Er der noe spesielt nordisk du bringer inn i ditt arbeid?

Jeg vet ikke om det er spesielt nordisk, men jeg tror vi har fokus på at det er noen verdier som er viktige. Forståelsen for at når man arbeider med humanitær bistand skal en være fokusert på folk og deres behov. Og det er nok enda viktigere når det er en situasjon som er gjennomsyret av politikk og konflikt.

En annen ting som er viktig for oss er betydningen av dialog og at man er nødt til å snakke sammen. Løsningen ligger ikke i krig og kuler, den ligger i forhandling. Og det er noe som jeg fokuserer på i mitt arbeid hver eneste dag.

Når vi ser bilder fra Syria virker situasjonen både grusom og håpløs. Opplever du det samme som bildene viser?

Ingenting er håpløst! Folk finner måter hvor de kommer seg gjennom slike situasjoner, men det er klart at det er veldig alvorlig for utrolig mange mennesker. Det er mange av disse menneskene som er lærere og tannleger og finner seg selv i en totalt forandret situasjon. Og det er en utrolig frustrasjon der. Mange andre steder i verden har folk vært gjennom slikt og derfor vet at de kan komme seg gjennom det. Disse folkene vet ikke hva som kommer til å skje i morgen og det er en utrolig kontrast i deres liv. Det både føler og ser man.

WFP prøver å tilpasse bistanden slik at livene til de berørte menneskene blir normalisert i størst mulig grad. Eksempelvis gir vi ikke mat til flyktningene, men betalingskort. Med det kan de gå til en matvarebutikk, på samme måte som du skulle gått til et supermarked. Du bestemmer selv hva du vil ha. Det gir folk et valg og en form for verdighet. Det gir dem en eller annen følelse av at de har kontroll over en del av deres liv, som er viktig, fordi det er så mange ting de ikke har kontroll over. Det er veldig viktig for oss at du gir folk en følelse av normalitet, valg og verdighet.

(Info: Betalingskortordningen er i følge Mashable en av de ti viktigste innovasjoner i 2013)

Finnes det nok penger til å hjelpe alle i Syria som har behov for hjelp?

Jeg må nok si at vi var utrolig heldige forhenværende år. Vi var aldri i en situasjon hvor vi var nødt til å redusere vår bistand til flyktningene. Så foreløpig har det løst seg og det er selvfølgelig fordi det har vært en utrolig sjenerøsitet i mange land. Det har vært utrolig viktig for oss. De nordiske donorene har vært utrolig sjenerøse. Norge og Danmark har spesielt bidratt med store mengder penger, mer enn man kunne forventet, og er helt klart på topp i forhold til antall innbyggere. Vi har til og med fått bidrag fra Færøyene. Så i Nord-Europa er det en bevissthet om at dette her er en enorm krise. I forhold til befolkningsfordrivelse er det en krise vi ikke har sett forhold maken til siden andre verdenskrig. Og det har noen voldsomme økonomiske konsekvenser. I tillegg har det sikkerhetsmessige konsekvenser, da situasjonen potensielt kan spre seg fra Syria til de omkringliggende landene, noe vi allerede ser i Iran og Libanon. Det er en risiko for regional destabilisering, som ville vært katastrofalt.

Ser du noen forandringer i Syria og nabolandene etter fredskonferansen startet i Genève?

Forhandlingene i Genève har ikke ført til store forandringer i situasjonen i Syria. Det var det heller ikke en forventning om. Det vesentlige er at folk setter seg ned og prøver å finne en løsning. Vi håper at det skjer et gjennombrudd. Hva ellers kan man gjøre?

Jeg tror nøkkelen ligger i at det kommer et internasjonalt press fra samtlige kanter og at det er en generell erkjennelse i det internasjonale samfunnet om at det finnes en løsning. Så det blir lagt press på alle de involverte partene, for det er mange parter i denne konflikten. Det er ikke kun to parter, men mange flere som må enes om at dette bør stoppe, før det ender i en total katastrofe. Så lenge de forskjellige partene ikke kommer med en fredsløsning må vi fortsette å levere fødevarer og bistand til en økende befolkning i nød. Og det er altså en voldsom oppgave.