8. mars 2010
Æresdrap og vold i hjemmet
En jente blir venn med gutter. Hva kan være mer normalt og vanlig? Likevel ble på bakgrunn av dette en tyrkisk tenåring begravd levende av hennes far og bestefar. Denne nyheten har blitt møtt med sjokk og avsky over hele verden. Imidlertid er forbrytelser som denne på ingen måte enestående. Faktisk så foregår det for tiden en høring i en domstol i Arizona i forbindelse med en sak der en far er anklaget for å ha kjørt ned og drept sin datter, angivelig fordi hun var blitt vestliggjort. FN anslår at om lag 5000 kvinner rundt om i hele verden hvert år drepes av familiemedlemmer i såkalte æresdrap.
Når kvinner blir sett på som bærere av familiens ære blir de sårbare for overgrep som involverer fysisk vold, lemlesting og til og med mord, som regel begått av en ”fornærmet” mannlig slektning og av ofte stilltiende eller utrykkelig samtykkende kvinnelige slektninger.
”Æresangrep” blir gjennomført for å ”reparere og rense” et brudd på familiens eller samfunnets normer, særlig når seksuell atferd er involvert. Men også en kvinnes ønske til å gifte seg eller leve med en person av hennes eget valg, å skille seg eller å kreve arv, kan fungere som utløsere. Til tider blir selvutnevnte ”hevnere” bedt om å handle kun på bakgrunn av sladder og mistanker. Oppfatningen av skyld er viktigere enn den faktiske hendelsen. Kvinner blir dømt til voldelige straffer uten muligheten til en høring for å forklare deres side av historien, og uten muligheter til å anke.
Denne vridde logikken og volden den fører med seg, drives selv når kvinnen har vært utsatt for uønsket mannlig oppmerksomhet, voldtekt og insestlignende vold. Som følge av dette blir de gjort til ofre to ganger, mens voldsmennenes atferd tolereres. Ofte kan gjerningsmennene regne med å bli fullt eller delvis fritatt for straff, grunnet milde lover eller lover som blir uriktig anvendt. Til tider kan overfallsmannen sole seg i fellesskapets beundring for å ha stoppet en ulydig kvinnes uanstendige oppførsel.
Men voldelige ”æresangrep” er forbrytelser som krenker retten til liv, frihet, kroppslig integritet og forbudet mot tortur eller grusom, inhuman og nedverdigende behandling, og forbudet mot slaveri. Den krenker også retten til frihet fra kjønnsbasert diskriminering og seksuell mishandling eller utnyttelse, retten til privatliv og plikten til å gi avkall på diskriminerende lover og skadelig praksis mot kvinner.
Det er både enkelt og misvisende å tro at disse praksissene tilhører bakstreverske kulturer som forakter sivilisert oppførsel. Faktumet er at i alle land i hele verden holder kvinner ut den volden som begås i ”deres velkjente sfærer”, der de forventer trygghet og ikke overgrep. Æresangrep er gjennomsyret av den samme holdningen og tankesettet som også produserer vold i hjemmet. Disse angrepene er forankret i ønsket om å kontrollere kvinner og undertrykke deres ambisjoner og deres stemme.
Kvinner er fanget i sine hjem av den isolering og hjelpeløshet som vold bygger rundt dem. Som følge av dette forblir mange av overgrepene som begås innen hjemmets fire vegger innhyllet i taushet og skam, framfor å bli fordømt for det de er – grove menneskerettighetsbrudd.
Selv om kvinners økonomiske selvstendighet gir veier ut av samfunnsmessige begrensinger, vold i hjemmet og undertrykkelse, har vold mot kvinner økt selv i land hvor kvinner har oppnådd finansiell selvstendighet og høy sosial status. Dette tvinger noen vellykkede entreprenører, respekterte parlamentarikere, briljante forskere og profesjonelle kvinner å leve doble liv. I det offentlige regnes de som rollemodeller blant de øverste lag av samfunnet. I privatlivet blir de ydmyket og angrepet.
Den typiske reaksjonen på vold mot kvinner er å sende kvinner til krisesentre og fjerne dem fra omgivelsene de lever i. I motsetning blir gjerningsmennene sjeldent tvungne til å forlate eller flykte i skam og frykt fra sine egne boliger, eller deres sosiale miljø.
En slik tilnærming må reverseres. Det er helt klart statens ansvar å beskytte kvinner, straffe deres gjerningsmenn, og få overgripere til å betale prisen og ta konsekvensen av deres brutale handlinger. Dette må gjøres uavhengig av gjerningsmennenes situasjon i et samfunn, deres motivasjon eller deres forhold til offeret.
Samtidig må menn og kvinner, og gutter og jenter opplyses om kvinners menneskelige rettigheter og alles ansvar til å respektere andres rettigheter. Dette bør omfatte anerkjennelse av kvinners rett til å kontrollere sin kropp og seksualitet, samt ha tilgang til arv, eiendom, bolig og sosial trygghet.
Kvinner kjemper tilbake for å sikre at endring i holdninger oppstår og styrkes. De utfordrer stadig deres overfallsmenn til å forklare seg i retten om hva som er hederlig ved deres handlinger. Vi må støtte disse modige kvinnene. Vi må hjelpe andre til å stå frem og bryte taushetens slør og samfunnets stilletiende aksept, som har tillatt voldskulturer å slå rot.
