Av Louise Arbour, FNs høykommisær for menneskerettigheter
Bevæpnet med et nytt sterkt mandat møtes medlemmene av det nye Rådet for menneskerettigheter i dag for å ta fatt på den store oppgaven med å styrke FNs menneskerettighetssystem og sørge for at det er i stand til å møte vår tids utfordringer. Rådet representerer et avgjørende øyeblikk for organisasjonens arbeide for ”beskyttelsen av alle menneskerettighetene og fundamentale friheter for alle.”
Imidlertid er det ikke korrekt å tro at vi begynner fra bunnen av. Det 61-årige menneskerettighetssystemet i FN har en stolt arv som den gamle Kommisjonen for menneskerettigheter var med på å forme. Kommisjonen har kodifisert en rekke internasjonale normer og standarder for menneskerettigheter, etablert en rekke uavhengige mekanismer for å overvåke disse standarder, vært en støtte for menneskerettighetsaktivister, offre og utsatte over hele verden. Dagens utfordring er å sikre at det nye rådet lever opp til denne rike arven, samtidig som det gjør det som trengs for å beskytte og fremme menneskerettighetene.
Atskillige nye trekk ved rådet gir oss grunn til å tro at det blir en betydelig forbedring sammenlignet med sin forgjenger. Også valget av rådets medlemmer i forrige måned markerer en kjærkommen endring fra vanlig praksis. Kommisjonens medlemmer ble forhåndsvalgt bak lukkede dører og deretter ”valgt” med akklamasjon. Til sammenligning måtte rådets medlemmer konkurrere om plassene, for deretter å velges av et flertall blant alle landene ved hjelp av hemmelig avstemming. For første gang i historien avga kandidatene frivillige forpliktelser om å fremme og overholde menneskerettighetene. Det forventes at medlemmene overholder disse for å unngå en eventuel suspendering fra rådet.
Resolusjonen som etablerte Rådet for menneskerettigheter understreker viktigheten av å sette en strek over dobbeltmoral, et problem som var gjeldende for den tidligere kommisjonen. Den tidligere politiserte debatten tilslørte den uimotstridelige kjensgjerningen at alle medlemslandene har menneskerettighetsproblemer og må stå til ansvar for disse mangler. Prøven står derfor ikke på medlemsskap, men på ansvarlighet. Derfor vil et nytt universelt periodisk evalueringssystem gi rådet – og verden – muligheten til å undersøke alle 191 medlemslands protokoller. Det er en dramatisk utvikling med potensiale for å forbedre menneskerettighetene over hele verden.
Kanskje av enda større betydning er det faktum at rådet vil møtes flere ganger i året, mens kommisjonens seksukersprogram begrenset både fleksibilitet og effektivitet. Med denne dyrebare økningen av tid blir det mulig å igangsette preventive tiltak for å løse ulmende konflikter, samt å gi ekstra oppmerksomhet overfor situasjoner med tidlige tegn på menneskerettighetskriser. Rådet har også en forbedret mekansime for å kunne møtes og håndtere presserende menneskerettighetssituasjoner i rett tid.
Men alle disse endringene vil ikke bety stort hvis ikke rådets medlemmer makter å se ut over deres umiddelbare politiske interesser og slutte seg til kampen for menneskerettigheter over hele verden. Dette krever prinisppfast lederskap hos alle og enhver. Valget av Mexicos FN-ambassadør, Luis Alfonso De Alba, en sterk tallsmann for menneskerettighetene som rådets første president, er et viktig tegn på at rådets nye medlmemmer mener alvor. Det betyr at ansvaret for rådet er blitt plassert i sikre, upartiske og kompentente hender.
Veien frem for det nye rådet er belagt med utfordringer, og mange av dem kommer til å kreve intense debatter og diskusjoner. Før det første, medlemmene må treffe en rekke vanskelige valg med hensyn til vurderingen av kommisjonens arbeid. Det nye rådet bør bygge videre på kommisjonens styrker, og opprettholde beste praksis og fordelsaktige egenskaper. Enhver svekkelse av menneskerettighetssystemets mekanismer er negativ.
Hvordan rådets medlemmer kan være med på å sikre implementeringen av eksisterende standarder for menneskerettighetene, samt standarder i utvikling. Vi må håpe at de kan gi alle menneskerettigheter like stor prioritet – både økonomiske, sosiale og kulturelle, såvell som sivile og politiske. Mer enn noe annet krever dette forbedrede og mer effektive rammeverk, og at medlemslandene er rede til å handle og ikke kun erklære. Kommisjonen levde opp til sin livs utfordring om å sette globale standarder for menneskerettighetene. Rådet må stå for implementering. Det har medlemslandene lovet. Offre og utsatte over hele verden fortjener intet mindre.
