For femti år siden ble den 19 år gamle islandske speideren Svana Friðriksdóttir tildelt den prestisjetunge Nansenprisen på vegne av unge nordiske frivillige. De hadde samlet inn 5 millioner dollar til flyktninger i Afrika. I 1971 var Nansenprisen kanskje verden mest prestisjetunge humanitære pris etter Nobels fredspris.
Den første vinneren av Nansenprisen var menneskerettighetsaktivisten Eleanor Roosevelt. Enken etter USAs president Franklin D. Roosevelt mottok prisen i 1954. I de følgende årene har prisvinnere primært vært europeiske kongelige, fremtredende forskere og aktivister for flyktninger.
Speider, student og stuepike
Svana Friðriksdóttir var imidlertid langt fra å være kongelig eller født med sølvskje i munnen. Hun ble oppdratt av besteforeldrene sine som hadde gått bort på dette tidspunktet. Svana studerte på lærerhøyskolen, og på kveldene og i helgene jobbet hun som stuepike på hotell for å få endene til å møtes.
Til tross for dette hadde hun også tid til å være aktiv i speideren. Sammen med sine speidervenner fulgte hun en oppfordring fra nordisk hold om å delta i en innsamlingsaksjon for flyktninger i Afrika.
I 1971 var den blodige Biafra borgerkrigen i Nigeria (1967-1971) nylig avsluttet. Dette var første gang bilder av sultne afrikanere med såkalt «Biafra-mage» ble vist på vestlige TV-skjermer. Det var også året Beatles-medlemmet George Harrison ledet en kampanje for flyktninger i Bangladesh.
«Jeg tror frivillige banket på dører i nesten alle husstander på Island», minnes Friðriksdóttir. Speidergruppen hennes i byen Kópavogur var ikke noe unntak. Mange humanitære organisasjoner som Røde Kors og andre ikke-statlige organisasjoner deltok aktivt.
«Jeg brukte mye tid på dette arbeidet, og flere av oss jentespeidere var ganske så aktive i forberedelsene til den landsomfattende innsamlingen».
Et fjernt flyktningproblem
Den nordiske kampanjen var en suksess. Det ble bestemt at alle de nordiske landene skulle nominere fem unge deltakere til Nansenprisen. Hvorfor akkurat Friðriksdóttir vant prisen på vegne av de nordiske ungdommene er noe hun fortsatt lurer på i dag. «Jeg syns det var litt rart fordi jeg gjorde ikke nødvendigvis så mye mer enn de andre,» sier Friðriksdóttir.
Islendernes innsats gikk imidlertid ikke ubemerket hen. Sadruddin Aga Khan, leder for UNHCR, FNs flyktningbyrå, sa da han kunngjorde Nansenprisvinneren at islendingene hadde vært ekstremt rause og ga i gjennomsnitt 40 islandske kroner. Dette er også bemerkelsesverdig fordi Island er så langt fra Afrika og Asia, der flyktningproblemet er som verst.
Svana Friðriksdóttir mottok prisen fra høykommissær Aga Khan i Genève 4. oktober 1971.
«Svana Friðriksdóttir representerer alle frivillige som deltok i innsamlingen med så stor bemanning at de rakk å besøke nesten hvert hjem i de fem landene,» sa Aga Khan.
«De burde tatt min plass»
«Jeg er glad for å motta den på vegne av de tusenvis av frivillige fra de nordiske landene som egentlig burde ha tatt min plass i dag. Jeg er sikker på at de føler, akkurat som meg, at vår innsats er forankret i et ønske om å gi til de som trenger, samt jobbe for å skape en bedre verden»
I lokale nyheter på Island ble Svana beskrevet med titlene «jentespeider», «student» og «stuepike». Av en eller annen grunn ble stuepike-tittelen fjernet under presentasjonen hennes i Genève.
Det var imidlertid en student og stuepike som etterfulgte konger og dronninger, prinser og prinsesser ved Palais des Nations i Genève og mottok den prestisjetunge prisen. Friðriksdóttir eide ingen lang kjole, men dette ble imidlertid sydd for den spesielle anledningen.
«I Genève var alle veldig positive og glade» sa Friðriksdóttir.
Livet etter Nansenprisen
Etter endt utdannelse på lærerhøyskolen flyttet Svana til Pennsylvania, USA, hvor ektemannen Jóhann P. Malmquist jobbet med sin doktorgradsavhandling i informatikk. Svana studerte også kunst og arkitektur og begynte å undervise da familien flyttet tilbake til Island. Pensjonisttilværelsen nærmer seg for Svana. Hun fyller 70 år i desember.
4. oktober 2011, 40 år etter hun mottok prisen, inviterte hun kollegaer på jobben for å feire. «Ellers har jeg ikke snakket så mye om det.»
Hennes tre barn er kjent med morens prisvinnende fortid, ikke minst fordi de pleide å leke med Nansen-prismedaljongen da de var små. Hun utelukker ikke at hun vil dele historien med barnebarna i forbindelse med 50-årsjubuleet.
Friðriksdóttir sier hun dessverre ikke har fortsatt like ivrig med sitt humanitære og frivillige arbeid. «Jeg har kanskje hatt litt dårlig samvittighet på grunn av dette».
Blant prinsesser og presidenter
Nansen-prisen er oppkalt etter den norske polfareren Fridtjof Nansen som i 1920 ble utnevnt til første høykommissær for flyktninger i Folkeforbundet, FNs forløper.
Mange kjente personer, foreninger og organisasjoner etterfølger Friðriksdóttir. For eksempel Tysklands president Richard von Weizsäcker, Frankrikes president, norske Kronprinsesse (senere Dronning) Sonia, den amerikanske senatoren Edward Kennedy, operasanger Luciano Pvarotti, Sør-Afrikas første dame Graça Machel, så vel som Leger Uten Grenser og Humanity & Inclusion for å nevne noen.
Friðriksdóttir er imidlertid den siste speideren og stuepiken til å motta prisen.
Les også: Nansenprisen til tidligere somalisk flyktning
