Tid for en ny vei ut av katastrofen av Ban Ki-moon

0
627

Vi blir oftere enn før minnet på naturens potensielt ødeleggende kraft. Syklonen Nargis i Myanmar, eller jordskjelvet i Sichuan provinsen i Kina, etterlot flere hundretusener døde, og millioner hjemløse.

Jeg har nylig besøkt begge disse stedene, og der så jeg ødelagte liv og ruiner som det vil ta mange år å gjenoppbygge. Fordi katastrofe ofte følger katastrofe, kan vi bli tilgitt for å feilaktig konkludere med at menneskeheten er et hjelpeløst offer for naturen. Men vår evne til å håndtere naturkatastrofer er faktisk mye bedre enn vi selv forstår.

Nesten like farlig som syklonene og jordskjelvene selv, er myten om at ødeleggelsene og dødsfallene de forårsaker på noe som helst vis er uunngåelige, og kun et resultat av naturkatastrofer. Vi kan ikke selv hindre katastrofen fra å skje. Men det vi derimot selv kan bestemme er vår egen reaksjon, og gjennom våre handlinger kan vi enten maksimere eller minimere konsekvensene av katastrofen.

Forskjellen ligger i beredskap og forebygging. Dette kan være vanskelig å svelge fordi det vektlegger planlegging, og ikke kun nødhjelpen som vanligvis dominerer overskriftene når katastrofen rammer. Eksperter i katastrofeforebygging, som de kaller det, spesialiserer i å begrense menneskehetens sårbarhet. Ved å ta de riktige stegene på forhånd, kan vi redde liv og levebrød som ellers ville vært tapt.

Ta for eksempel et land som Bangladesh – som Myanmar er landet et tettbefolket lavtliggende delta, sårbart for stormer. Syklonen Bhola i 1970 tok over en halv million liv. Etter at en ny syklon tok nye 140 000 liv i 1991, satte Bangladesh i gang et omfangsrikt varslingssystem, kombinert med robuste programmer for samfunnsbaserte katastrofeberedskap, evakuering og katastrofedemping. Da syklonen Sidr rammet i 2007, kunne man se effektene. I stedet for hundretusener var det 4000 som døde. Myanmar, som ikke har hatt en syklon av Nargis’ kraft i minne, hadde ingen slike ordninger på plass.

Andre utviklingsland følger trenden. Filippinene og Madagaskar er begge sårbare for tyfoner, og har vist at små, men smarte, investeringer i bygging, planlegging og trening kan gi bemerkelsesverdige resultater. Samfunnsbaserte prosjekter i Nepal, og i Uttar Pradesh i India, kartlegger risikoen for katastrofer, og bruker dette for å utstyre allerede bygde skoler med nye deler for å beskytte mot jordskjelv, samtidig som de trener lokale byggere i byggeteknikker som er mer robuste mot katastrofer.

Utdanning er nøkkelen. På Filippinene har lærere, elever og foreldre mottatt instruksjoner for katastrofedemping og beredskap. I Thailand blir studenter brukt som pådrivere for katastrofedemping. Dette sprer en kultur av katastrofehindring inn i samfunnene, samtidig som barn lærer nye strategier for å beskytte seg selv. Latinamerikanske og karibiske nasjoner leder an veien med å trygge sykehus og helsefasiliteter, slik at når katastrofen rammer kan leger og klinikker fortsette å arbeide når de trengs mest.

Alt dette er nå mer nødvendig enn før. Med klimaendringene vil antallet og styrken på vær-relaterte katastrofer øke. Både menneskelige og finansielle tap har blitt nesten fordoblet fra 2006 til 2007. For de fattigste landene kan ødeleggelsene være særlig lammende, tapet av hjem, jobber og utdanningsmuligheter fanger mennesker i fattigdom. Orkanen Mitch skyllet vekk årtier med utvikling i Honduras i løpet av bare noen få timer.

Vi vet hva som må til. Alle land, fra de fattigste til de rikeste, bør inkludere katastrofeforebygging i sine utviklings- og fattigdomsreduksjonsplaner. For eksempel, vil det å bygge omfattende katastrofebeskyttelse i nye helsefasiliteter og skoler bare øke kostnadene med om lag fire prosent.

Det er mange muligheter for samordnet global handling. Internasjonale givere burde støtte fond, som er satt opp av Verdensbanken og FN. Disse ble etablert for å hjelpe fattige land håndtere naturkatastrofer. ”Hyogo Framework for Action”, en plan om katastrofeforebygging som ble forhandlet fram på FN-konferansen i Japan etter at tsunamien rammet i 2005, legger fram prioriteringer for katastrofeforebygging og oppfordrer det internasjonale samfunnet til å ta praktiske steg for å gjøre samfunn tryggere. Disse inkluderer å styrke flomavvergende tiltak, og tidlige varslingssystemer, og å benytte relevante bygningsstandarder for å beskytte viktig infrastruktur som skoler, sykehus og hjem. Vi må også beskytte verdifulle økosystemer- som korallrev og mangrovetreskoger- som fungerer som naturlige stormbarrierer.

Med den årlige orkansesongen i full sving, håper vi alle at katastrofen ikke vil ramme. Men det vil den, som vi vet, og vi vil da telle antall døde og haste til for å hjelpe de som har overlevd. La oss huske på at det ikke nødvendigvis trenger å være sånn.

Ban Ki-moon er generalsekretær i FN.