FNs generalforsamling har vedtatt en ny resolusjon som krever at USAs embargo mot Cuba oppheves. Resolusjonen, som oppfordrer til å oppheve den økonomiske, handelsmessige og finansielle embargoen mot øya, fikk 130 stemmer for, 17 mot og 25 avsto fra å stemme. Det var det laveste støttenivået siden 1995.
Cubas utenriksminister Bruno Rodriguez anklaget Washington for å forsøke å «bestemme nasjonens skjebne» og «legge beslag på» landets rikdom. USAs ambassadør til FN, Mike Waltz, benektet at Cuba var under blokade og sa at «det cubanske folkets vanskelige situasjon er utelukkende dette korrupte kommunistregimets skyld.»
Spenningsnivået mellom Cubas utenriksminister og den amerikanske ambassadøren, Mike Waltz, eskalerte til en opphetet krangel mellom de to, noe som førte til at generalforsamlingens president midlertidig avbrøt generalforsamlingen for en kort stund.
FN bevilger livreddende bistand
Det som derimot er uomstridt, er at Cuba står overfor vanskelige tider.
Etter å ha analysert mer enn 100 humanitære indikatorer, har CERF, FNs globale nødhjelpsfond, identifisert Cuba som en av de 12 mest underfinansierte humanitære krisene i verden, sammen med Afghanistan, Sudan og Jemen.
Den 2. oktober, takket være sine finansieringspartnere, bevilget CERF 4 millioner amerikanske dollar til å støtte livreddende bistand på Cuba, med prioritering av matsikkerhet, helse, vann, sanitær og hygiene, samt logistikk. OCHA, kontoret for koordinering av humanitære saker, har publisert en beskrivelse av en dag i cubaneres liv.
Dagen begynner ofte i mørket.
Vann. Lys. Et fungerende mobilsignal. Noe til middag. I Havana har det å komme seg gjennom dagen blitt dagens oppgave.
Strømmen kan ha gått en gang i løpet av natten, og den kommer kanskje ikke tilbake før i morgen. Kranene kan være tørre. Kjøleskapet sluttet å fungere for flere timer siden.
Før noen forlater hjemmet, må det gjøres beregninger. Er det nok vann til å vaske seg, eller bare til å lage mat? Er telefonen ladet? Hvilken mat må strekke seg til middag?
Når strømmen er borte, er det bare noen få vinduer i denne leilighetsblokken som lyser, ofte fra batterier eller en generator.
Over hele Cuba varer strømbrudd nå ofte i over 24 timer, og nesten halve landet mangler vann. De fleste pumpene som forsyner landet med vann, drives av elektrisitet.
Busser kommer sjelden. Folk reiser rundt på elektriske sykler, motorsykler og trehjulssykler, og mange av disse drives nå av batterier.
Innsamlet drivstoff selges ofte videre ved veikanten. For noen sjåfører gir det mer penger å selge drivstoff enn å kjøre passasjerer, noe som gjør det vanskeligere å få tak i en taxi.
Utenfor bankene har det allerede dannet seg en kø. Mange av de som venter er pensjonister som håper at minibankene har strøm i dag. Hvis ikke, vil de prøve igjen i morgen.
Noen oppdrar også barnebarn. Cubas befolkning har nylig krympet med omtrent én av syv, ettersom yngre, arbeidsdyktige Cubanere har flyttet.
Dagens hete
Ved lunsjtid stiger temperaturen til over 34°C, og det finnes ingen vifter å slå på.
Søppelbiler trenger også drivstoff. Fluer og mygg trives, og i det siste har virussykdommer spredt seg i byen.
For de som blir syke, er behandlingsmulighetene begrensede. Sykehusene tar kun imot akuttpasienter, og mange medisiner er umulig å få tak i. Omtrent 100 000 mennesker venter på operasjon, et etterslep som omfatter 12 000 barn.
På jakt etter et signal
På ettermiddagen klatrer folk opp på tak og ut på balkonger, på jakt etter et snev av signal og litt frisk luft. Med begrenset drivstoff til strøm blir mange mobilmaster ofte slått av, noe som tvinger telefonene til å søke signaler fra fjerne, overbelastede basestasjoner.
En telefonsamtale kan være den eneste måten å nå familien i utlandet på, som holder husholdningen gående. Så er det middagen å tenke på.
Cuba produserer nå mindre enn halvparten av den maten de produserte for fem år siden. Uten strøm blir åkrene ikke vannet. Uten drivstoff blir de høstede fruktene ødelagt før de når byen.
Når varmen forsvinner, fylles strandmuren av folk som søker kjøligere luft, selskap og, for noen, noe å fange til middag.
Havet er overalt, men fisk har likevel blitt for dyrt for mange familier. Båtene mangler drivstoff, prosesseringskapasiteten er begrenset og viktig fiskeinfrastruktur har blitt skadet. Øyas offisielle fangst har halvert seg på fire år. Noen tar med snøre og venter.
Når lysene slukkes
Så, kvartal for kvartal, blir byen mørklagt. Noen få vinduer lyser fortsatt. Det nasjonale strømnettet har sviktet minst åtte ganger i år.
På gateplan holder noen få små restauranter og kafeer fortsatt åpent. Det dreier seg først og fremst om mindre familieeide virksomheter som har råd til drivstoff og kan holde generatorene i gang.
En dag om gangen
I Havana snakker folk om å leve «un día a la vez», én dag av gangen. I morgen kan føles langt unna.
Det har ikke vært noe enkelt øyeblikk som har fanget verdens oppmerksomhet: ingen enkelt storm, ingen enkelt krig. I stedet har slagene kommet i en strøm, fra orkaner og jordskjelv til årelang mangel på nødvendige varer.
I år har strenge importrestriksjoner ytterligere begrenset tilgangen til drivstoff, medisiner og nødvendige forsyninger, noe som har forverret energikrisen og belastet sykehus, vannsystemer og matproduksjon. Ved inngangen til dette året trengte mer enn 4 av ti cubanere humanitær bistand.