Ban Ki-moon: Forpliktelsen for å ta handling

0
88

Fjoråret var vanskelig for oss alle. Jeg har kalt det ”Året for flerfoldige kriser”. Dette året blir nok også slik, i enda større grad.

Utfordringene som ligger foran oss i 2009- som spenner fra klimaforandringer til finanskrisen – vil teste våre forpliktelser og gode intensjoner mer enn noen gang.

Når det gjelder menneskerettigheter snakker vi om ansvaret for å beskytte. Når det gjelder felles internasjonal samhandling snakker vi om forpliktelser for å oppnå resultater. Mens vi ser tilbake på 2008, vil jeg ærlig si at resultatene har vært av blandet karakter.

For eksempel er jeg tilfreds med hvordan verden har forent seg under finanskrisen. Likevel frykter jeg at vi bare er ved begynnelsen. Denne krisen vil utfordre følelsen av global solidaritet som er nøkkelen til enhver løsning.

Jeg er tilfreds med måten vi reagerte på de mange naturkatastrofene, fra Myanmar til Haiti. Likevel er jeg misfornøyd med de manglende resultatene til Myanmars regjering når det gjelder deres løfter om demokratisk dialog og løslatelsen av politiske fanger.

FN- styrker har vært engasjert i Den demokratiske republikken Kongo, under vanskelige forhold. Likevel har vi kunnet beskytte uskyldige mennesker fra voldelige handlinger. Vårt arbeid for menneskerettighetene blir stadig satt på prøve. Men vi må fortsette å holde fast på prinsippene som er vedtatt i Den universelle menneskerettighetserklæringen.

Jeg tror at vi har klart oss bra når det gjelder et av årets mest alvorlige saker. Samtidig som matkrisen ikke lenger dominerer nyhetsbildet, har den ikke forsvunnet. Systemene innen FN-organisasjonene jobber sammen for å takle dette komplekse problemet som inkluderer ernæring, landbruksproduksjon, handel og offentlig helsetilbud. Dette er grunnpilarene i arbeidet vårt for å oppnå FNs Tusenårsmål, og for beskytte dem som er mest sårbare for klimaforandringer, fattigdom og økonomisk krise.

Av alle utfordringene vi står foran, er ingen viktigere enn klimaforandringer. For et par uker siden sluttet jeg meg til ledere i Poznan, Polen. Vi erkjente at klimaforandringer ikke kan vente på at finanskrisen skal løses. De fleste godkjente en avtale kalt ” Green New Deal”. Investeringer i ”grønn” teknologi bør være inkludert i enhver global økonomisk plan.

Alle ble enige om at det er ingen tid å miste. Vi har bare 12 korte måneder før København. Vi må oppnå en global klimaavtale før enden av 2009- en avtale som er balansert og akseptabel for alle nasjoner.

Suksess vil kreve ekstraordinært lederskap. Jeg vil fortsette å legge press på den politiske viljen. Jeg planlegger å kalle inn til et toppmøte for klimaforhandlinger ved starten av den 64. Generalforsamlingen. Men jeg forventer at verdens ledere vil møtes før denne tid, hvis vi skal kunne avslutte 2009 med suksess. Ved å arbeide sammen kan vi oppfylle våre forpliktelser for kloden og dets folk – og vårt ansvar for å oppnå resultater. Vi bør se utfordringene i 2009 som muligheter for internasjonalt samarbeid. Vi står foran en ny multikulturell epoke. 

Volden i Gaza og Sør- Israel må ende øyeblikkelig. De økende lidelsene til sivilbefolkningen er svært alarmerende. En våpenhvile må komme på plass uten nøling. Regionale og internasjonale partnere må bruke sin innflytelse for å starte en dialog og returnere til forhandlingene som har vist begrensede, men oppmuntrende tegn til fremgang. Det er viktig at israelerne og palestinerne fortsetter arbeidet for fred.

I Irak har sikkerheten blitt svært forbedret, og det er planlagt provinsielle valg i januar. Jeg oppfordrer irakiske ledere til å gjenforenes og jobbe sammen mens de tar fullt ansvar for sine nasjonale affærer. Alt dette krever sterk støtte fra FN, og vi skal gi den.

Den humanitære situasjonen i Zimbabwe blir stadig verre. Nasjonen er på randen av økonomisk, sosial og politisk kollaps. Jeg fortalte dette til president Robert Mugabe ved det nylige toppmøtet i Doha. Han lovte å tillate min spesialutsending å komme til Zimbabwe for å lette en politisk løsning. Nå blir vi fortalt at tidspunktet er dårlig. Hvis ikke dette er riktig tid, når vil det skje?

I Somalia er faren for anarki svært stor. Det er også behovet for å handle. Sist uke la jeg frem en rekke forslag til Sikkerhetsrådet som vil fremskynde fredsprosessen i Djibouti, ta seg av piratvirksomhet og humanitære saker, styrke Den afrikanske unionens tiltak i Somalia, og tiltrettelegge for en mulig fredsbevarende operasjon for FN-styrkene.

Jeg er også svært bekymret for den forverrede humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen i Afghanistan. Det kreves politisk vilje og en klar retningsforandring. Vi har gitt mange løfter til menneskene i dette krigsherjede landet. Det er vårt ansvar å holde dem.

Kravene til FN vokser. Vår tids utfordringer blir stadig mer sammenbundne med hverandre. De krever vårt fulle engasjement, og at alle nasjonene samarbeider – rike og fattige, nord og sør, utviklingsland og utviklede land.

I løpet av fjoråret holdt jeg mer enn 700 bilaterale møter, inkludert 350 møter med presidenter, statsministre og utenriksministre. Jeg tilbrakte 103 dager på veien, besøkte 36 land og fløy mer enn 400.000 kilometer.

Tall samsvarer ikke alltid med resultater, men de er en målestokk på vår innsats. Verden forventer intet mindre. Det er vårt ansvar å handle.

Ban Ki-moon er FNs generalsekretær.