Månedens nordiske profil: Olav Kjørven

0
782
OlavKjorven-UNPhoto-JC McIlwainereduced

OlavKjorven-UNPhoto-JC McIlwainereduced
Olav Kjørven fra FNs utviklingsprogram (UNDP) avsluttet en lang dag med møter rundt omkring den travle belgiske hovedstaden Brussel med et besøk til FN-huset for å ta en prat med oss om jobben sin, årets rapport om menneskelig utvikling (Human Development Report) og utviklingsagendaen «post-2015». Kjørven jobbet før som statssekretær i Utenriksdepartementet, en stilling han sier han stortrivdes i, før han ble headhuntet til FN av tidligere leder av UNDP Mark Malloch Brown. Han ble bedt om å søke stillingen som direktør for miljø- og energiavdelingen. Spol frem åtte år og Kjørven er nå assisterende generalsekretær og utviklingspolitisk direktør i UNDP.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag i din stilling ut?

«Vanligvis går dagen min veldig fort, med mange møter. Den kommer med territoriet at vi fremhever agendaer og tar beslutninger ved å ha møter. Så går jeg over gaten til der den «ekte» FN er – altså landene – for å diskutere ulike saker. Det kan være utviklingsagendaen etter tusenårsmålene, for eksempel. Jeg presenterer UNDPs ideer og forslag, og deretter kan landene bestemme om de vil ta det til eller ikke.

Det er et byråkrati – det er en stor organisasjon – så det er alltid mye internt på gang. Men jeg prøver så mye som mulig å holde fokus på det virkelige arbeidet til UNDP, som er å fremme politikken vi mener er mest effektiv for å fremme utvikling. Jeg reiser også mye og tilbringer nok en fjerdedel av tiden min på reisefot til landene hvor vi arbeider, samt hovedsteder i nord, blant annet Brussel, for å møte med våre partnere og prøve å overbevise dem at UNDP er en flott organisasjon som de bør investere i.»

Human Development Report 2013, med tittelen «Sør reiser seg—menneskelig framgang i en mangfoldig verden», ble lansert tidligere i år. Rapporten handler om den betydelige veksten innen økonomi og menneskelig utvikling i Sør, og hvordan denne både har endret den globale maktbalansen og samtidig bedret livskvaliteten for milliarder av mennesker. Hva slags lærdom kan vi ta fra rapportens suksesshistorier?

«Tre ting virker å ha vært spesielt viktig for fremgang i menneskelig utvikling. For det første har det vært viktig å ha en stat som faktisk konkret satser på utvikling, i motsetning til en mer avslappet, laissez-faire-type holdning, som lar markedet gjøre sin greie. Dette innebærer å investere i mennesker, i helse og utdanning, og i langsiktig næringspolitikk og teknologi.

Et annet kjennetegn har vært et veldig bevisst forsøk på å være en del av det globale markedet gjennom handel. Det betyr igjen ikke bare å åpne markeder og la det som skjer, skje, men heller å fremme en veldig klar politikk angående spesifikke varer.

Tilslutt virker det siste vilkåret for utvikling å være innovasjoner i sosialpolitikk, som igjen handler om det å investere i mennesker. Dette har vært svært viktig i en rekke utviklingsland, og i økende grad i løpet av de siste ti årene.»

I begynnelsen av april markerte vi en viktig milepæl, nemlig at det gjensto 1000 dager før 2015-fristen for oppnåelsen av tusenårsmålene (MDGs). Hva er den mest imponerende utviklingen du har vært vitne til siden disse målene ble satt?

For nesten nøyaktig ett år siden fikk jeg muligheten til å reise til Etiopia. Jeg reiste med noen kolleger fra andre FN-organisasjoner, og vi besøkte landsbyer i Amhara-regionen – et svært fattig område der folk flest ikke engang hadde sko på føttene. Det vi så i disse landsbyene gjorde stort inntrykk på meg. Nye helsesentre hadde nylig blitt bygget der og de ble bemannet av lokale kvinner som hadde fått opplæring i grunnleggende helsetjenester. Disse kvinnene var trolig den første generasjonen av jenter i området som hadde gått på skole, og der lærte de å lese og skrive. Og på grunnlag av dette var det mulig å opplære dem til å så og si være sykepleiere. Disse sykepleierne jobbet dag inn og dag ut for å hjelpe folk som var syke eller trengte omsorg, blant annet gravide. Resultatet var at svangerskapsrelatert dødelighet – som er tusenårsmål 5 – ble redusert i denne regionen. Barnedødelighet – mål 4 – hadde begynt å gå ned. Det var fremgang i kampen mot tuberkulose og HIV/AIDS – mål 6. Og det bidro så klart også til å øke likestillingen mellom kjønnene, som er mål 3.

Det som imidlertid imponerte meg aller mest i disse landsbyene var da jeg innså at de visste om tusenårsmålene – de kunne alle åtte. Ikke bare det, de var også klar over at de ble støttet av et globalt partnerskap. Det var da jeg innså at vi må sørge for at vi ikke våkner opp 1. januar 2016 uten noen globale felles mål når det gjelder utvikling. Det ville være et svik mot disse kvinnene og katastrofalt for det globale samfunnet.

Nå som vi nærmer oss fristen for tusenårsmålene diskuteres utviklingsagendaen post-2015. Hvis vi tenker fremover, hvilke problemer tror du har blitt løst innen 2030?

Jeg håper at vi da har oppnådd det som ikke ennå har blitt oppnådd når det gjelder tusenårsmålene – at vi har fullført jobben når det gjelder grunnutdanning, grunnleggende helsetjenester, tilgang til rent vann og sanitære forhold, at vi har eliminert sult og at vi faktisk har utryddet fattigdom. Det er absolutt ikke umulig å utrydde fattigdom innen 2030. Men – og det er stort men – problemet er at vi ikke kommer til å klare å opprettholde eller fortsette fremgangen mot slike utviklingsmål med mindre vi takler vanskelige spørsmål om miljøødeleggelser, klimakrisen og de økende ulikhetene innenfor land. Vi må også forbedre kvaliteten på sosiale tjenester og styresett i en rekke land, samt på en eller annen måte sikre fred i land rammet av (eller på vei ut av) konflikt og uro, fordi det er disse landene som har opplevd minst fremgang mot tusenårsmålene. Vi må få disse sakene på dagsordenen med hensyn til utviklingsagendaen vi bør ha etter tusenårsmålene.

Tror du de nordiske landene har noen spesiell kompetanse eller erfaring å bidra med til post-2015-forhandlingene?

Absolutt. Jeg synes folk i Norden kan føle seg ganske bra om sine bidrag til utviklingsarbeid de siste rundt 40 årene. Så klar har ikke alt funket og penger har blitt sløst her og der, men når vi leser årets Human Development Report ser vi at utviklingsprosjektet har lyktes mye mer enn vi hadde forventet i de fleste utviklingsland. Det har ikke vært ikke den eneste faktoren, men utviklingssamarbeidet har absolutt spilt en viktig rolle i denne fremgangen.

De nordiske landene burde fortsette å engasjere seg etter 2015 fordi de har mye å bidra med. Se også på Human Development Index [FNs årlige indeks for menneskelig utvikling] – de nordiske landene står alle høyt på listen. De har minst ulikhet innenfor sine grenser, de er samfunn med relativt sterkt samhold i forhold til andre land i verden, og de gir mye bistand. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Jeg tror det sannsynligvis er en sammenheng mellom disse to faktorene – samfunn med sterkt samhold som ønsker å støtte land som ikke er like heldige som dem.

Hva har vært den største utfordringen i din FN karriere?

En stor utfordring er å få ting gjort i et komplekst miljø. Det er en stor organisasjon så det er visse byråkratiske regler vi må følge og visse måter ting gjøres på. Noen ganger gjør dette det vanskelig å bli enige om å kanskje gjøre ting litt annerledes. Og selv om man lykkes i å få organisasjonens støtte må også FNs medlemskap overtales. Hvis man virkelig ønsker forandring – hvis man, for eksempel, vil endre på hvordan vi håndterer menneskerettigheter eller klimaendringer med hensyn til utvikling – må man overbevise nok medlemmer at dette er en god idé, og dette er ikke alltid mulig.

Men saken er at når vi lykkes er virkningen enorm, som med tusenårsmålene. Plu7tselig begynte ting å endre seg med tanke på hvordan land utviklet sin politikk og planla sine budsjett. Og dette er det magiske med å jobbe med utvikling i FN-systemet. Det er hardt arbeid og man får ikke resultater over natten, men plutselig ser man utviklinger i mange land samtidig. Da vet man at man hadde litt med det å gjøre med det, og det er det som gjør jobben verdt det.

Du har jobbet med utviklingsspørsmål i over 20 år, hvor kommer all energien din fra?

Jeg spiser en veldig sunn frokost! Nei, jeg gjør egentlig ikke vet. Jeg tror energien kommer fra en overbevisning som går tilbake ganske dypt – trolig til barndommen og påvirkninger vei tilbake da fra foreldrene og fra andre som hadde en innflytelse på meg ganske tidlig på – at det er både vår plikt og mulighet til å ha en innvirkning for gode i verden. Det er noe som er mulig og verdt å gjøre. Og en eller annen måte, selv om det er nok for det meste en bevisstløs ting, det er liksom i bakhodet og du ikke tenker på det hver dag, men noe jeg tror at naiv overbevisning gir deg energi og stahet å holde det gående.