JUNI, 2014 – Den nylige økningen i ankomsten av migranter til Italia har ført til en oppblussing av debatten om EUs ansvar, potensielle menneskerettighetsbrudd utført av grensekontrollorganet Frontex og grensegjerder med piggtråd og barberblader. Det italienske programmet Mare Nostrum blir hyllet av menneskerettighetsorganisasjoner, men har fått hard kritikk fra høyrevridde populistpartier i landet, som foretrekker at migranter betaler prisen for å krysse havet – om det så må være med sine liv.
Men hvorfor fortsetter migranter å risikere sine liv? En grunn er at ikke alle av historiene ender med tragedie – noen migranter blir innvilget oppholdstillatelse, om det så er etter år med venting, og får muligheten til å sende penger tilbake til sine familier og venner i hjemlandet. For mange er livet i Europa en kamp – men fortsatt et bedre liv enn hva de hadde hatt om de ikke hadde migrert.
UNRIC har intervjuet Moussa Diouf, en av mange unge senegalesere som har begitt seg ut på en båt og faktisk lyktes i å ankomme Europa. Han forlot Senegal for noen år tilbake, sammen med 83 andre passasjerer.
Arbeidsløshet var ikke årsaken til at Diouf forlot Senegal. Han hadde en jobb og var politisk aktiv, og arbeidet med presidentkampanjen til den tidligere presidenten Abdoulaye Wade i 2000.
«Jeg hadde fått nok av de daværende regimet. Før presidentvalget i 2000 var vi alle håpefulle da opposisjonslederen Wade ble valgt til landets nye president».
Men håpet ble raskt erstattet med skuffelse.
«Korrupsjonen florerte og jeg ble selv offer for svindel. Det fantes så mange problemer. Man svelger og svelger, men en dag får man nok. Wade knuste sine velgeres håp, forteller Diouf».
I motsetning til en utbredt oppfatning vil ikke alle foreldre at deres barn skal dra til Europa. Mødre i Thiaroye Sur-Mer, en av de populære startstedene i Senegal for avreise, har organisert seg for å bekjempe emigreringen. De har fått nok av å miste sine sønner på havet.
Men Dioufs mamma forstod ham. Da han fikk vite at en fiskebåt skulle reise til Spania, fant han lett et mellomledd som arrangerte reisen. Så informerte han sin familie:
«Jeg sa bare: «Barca wala Barsakh», et uttrykk vi bruker i Senegal». Det betyr Barcelona eller graven. Alt eller intet.
«Min mamma forstod, hun led med meg og forstod mitt ønske om å dra. Da jeg fikk hennes velsignelse betalte jeg de 500 euroene for reisen og dro. Broren min ble også med».
Fiskebåten forlot Djokkoul kl. tre på natten. Før reisen hadde noen av de reisende spurt en åndelig og religiøs leder, en såkalt marabout, om råd. I følge ham kom reisen kun til å lykkes dersom de tok med seg en perlehøne om bord og tilfredsstilte dens behov før de andres. Og perlehønen måtte være den første som gikk i land.
Diouf hadde fulgt instruksjonene om å handle inn et fiskerantrekk – en regnjakke og regnbukser. Under det bar han sine vanlige klær, og det var alt han hadde med seg. I følge «reisearrangøren» skulle mat og vann finnes ombord, som viste seg å stemme. Det var handlet inn ris, fryst fisk, grønnsaker, te, sukker og en primus. Vann fantes i store beholdere og de reisende byttet på å lage mat.
«Innen noen dager hadde fisken vi hadde med oss blitt råtten. Men vi hadde fortsatt ris og grønnsaker. Ingen vurderte å røre perlehønen. Problemene startet da vannet tok slutt.»
Noen i båten hadde brukt drikkevannet til å vaske seg og de tre siste dagene hadde deikke noe drikkevann igjen. Mange av passasjerene ble dehydrert, mange begynte å hallusinere. Og vannmangelen betydde også matmangel.
Først forsøkte de å lage grøt med havvann, men den ble uspiselig. «Vi forsøkte å sukre den, men den var umulig å spise. Så fikk broren min en idé. Vi dampet risen, sukret den og lagde små risboller. På denne måten klarte vi å overleve».
«7. juni kom vi fram til Tenerife. Båten vår ble omringet av militærpolitiet Guardia Civil sin kystvakt og journalister som hadde dratt ut med båter. Euronews filmet oss og jeg var på TV hele dagen – det var sånn hele nabolaget mitt fikk vite at jeg hadde reist», forteller Diouf.
«Det er bedre å la være å si noe før enn drar og heller komme tilbake med ære, etter å ha spart opp penger, bygget et hus eller åpnet en bedrift. Jeg hadde ikke planlagt at nabolaget mitt skulle vite om min reise gjennom Euronews».
Guardia Civil kastet over vannflasker umiddelbart og førte så båten i land. Røde Kors ventet ved havnen, men landstigningen drøyde; i følge marabouten måtte nemlig perlehønen være den første som gikk i land.
«Ulykkeligvis skjedde alt dette på samme tid som fugleinfluensahysteriet herjet. Så ingen fikk komme i land da de så at fuglen var om bord. En kvinne ikledd en beskyttelsesdrakt kom en halvtime senere og tok i mot høna og la den i en plastpose. Etter dette fikk vi gå i land. Ingen klarte å stå, etter å ha vært en uke på havet».
Etter dette ble alle transportert til interneringsleirer, der deres bakgrunn og historie ble kontrollert, i påvente av avgjørelsen om oppholdsstatus.
«Det var mange som hadde reist før oss. Senteret var bra, vi hadde flaks. Vi fikk være i luftegården, spille fotball, de som ville fikk be… de behandlet oss vel, selv om vi selvfølgelig var under overvåkning. Vi ble der i 40 dager, mens våre saker ble undersøkt. De som blir ført til militærleirer har det ikke like bra, der bor de i flyktningtelt».
Diouf hadde flaks – han var en av de som fikk være i Spania. I dag er han en av mange tusen migranter som stiller seg i kø hos Western Union og Ria hver måned for å sende penger hjem til sin familie i Dakar. Det er også mange tusen som håper på en like lykkelig slutt.
Migrasjonen fortsetter, men det blir stadig vanskeligere å ta seg til Europa og påstandene om menneskerettighetsbrudd blir flere.
«Om jeg angrer? Selvfølgelig ikke. De problemene jeg forlot finnes fortsatt, selv om Wades er blitt erstattet med den nye presidenten Macky Sall. Om lovene hadde blitt etterfulgt hadde ikke ungdommer forlatt landet. Vi må våge å utfordre våre regjeringer og få vite hva våre penger blir brukt på. De som tar båten over havet, vet at de kan dø. Man gjør ikke dette for moro skyld, man gjør det fordi man ikke har et alternativ. Jeg er fornøyd med livet mitt i dag – men det er ikke det livet jeg ønsket meg».
