Den glemte humanitære katastrofen

0
161

Av John Holmes, FNs undergeneralsekretær for humanitært arbeid og nødhjelpskoordinering.

En av verdens mest omfattende og raskest voksende humanitære katastrofer er også en av de minst omtalte: Irak. Mer enn fire millioner mennesker, en av syv irakere, har måttet flykte hjemmefra i det som er midtøstens største forskyvning av mennesker i nyere tid.

Den pågående volden resulterer ikke bare i mange sivile dødsfall (opp mot 100 hver dag), men forhindrer også mobiliteten for blant annet bistandsarbeidere, begrenser tilgang til offentlige tjenester og fører til ytterligere forverring av levekårene. Rent vann, sanitet, helsetjenester, mat og elektrisitet er i økende grad en mangelvare.

Alt dette betyr at nærmere åtte millioner irakere nå trenger humanitær hjelp og beskyttelse, inkludert mer enn to millioner irakiske flyktninger som lever utenfor landets grenser samt de 2,2 millionene som lever innenfor. Majoriteten av disse er kvinner og barn.

Irakere som har flyktet til nabolandene Jordan og Syria, og i mindre grad til Egypt, Iran og Libanon, lever i ustabile forhold. De strever med jobb, skoletilgang, helsetjenester, og mest av alt med å holde håpet oppe.

Iraks naboer må derfor bære en tung byrde. Det er uunngåelig at velkomstkomiteen etterhvert blir tynnere i rekkene i land som allerede er overbelastet. Jordan, for eksempel, med sine seks millioner innbyggere har tatt inn 750 000 irakere og har idag verdens største flyktningbefolkning i forhold til innbyggertall. Tenk deg at USA plutselig skulle ta seg av 37,5 millioner flyktninger.

FNs høykommisær for flyktninger, andre FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner jobber hardt sammen med vertslandene for å lette børen. En konferanse i Geneve i april hjalp til med å sette fokus på Irak, og førte til en innsamling av 60 millioner dollar som etterhvert ble til 120 millioner dollar. Konferansedeltakerne og andre FN-organer jobber nå med å samle inn ytterligere 130 millioner dollar for å styrke utdanningsinstitusjoner for å kunne håndtere strømmen av irakiske barn – den grunnleggende ideen er å unngå å lage separate leire eller institusjoner for irakere, men å legge til rette for å bruke det som allerede eksisterer på en ikke-diskrimerende basis.

Ikke noe av dette er enkelt. De politiske utfordringene er åpenbare. Men å hjelpe de som fortsatt befinner seg i Irak er enda vanskeligere på grunn av de innlysende sikkerhetsproblemene. FN, sammen med internasjonale og nasjonale organisasjoner, har fortsatt å hjelpe i det stille med for eksempel vaksinekampanjer og med nødhjelp av vann, mat og andre forsyninger til noen av Iraks mest sårbare samfunn. Men disse tiltakene er bare dråper i et stadig svulmende hav av behov.

Så hva kan gjøres når man tar i betraktning at volden og nedbrytningen av samfunnet realistisk sett ikke vil ta slutt i nærmeste fremtid?

Det korte svaret er at vi må sette våre humanitære anstrengelser i høygir. Selvfølgelig har den irakiske regjeringen både et ansvar og betydelige ressurser. Den har for eksempel tilbudt 25 millioner dollar til å hjelpe flyktninger, og burde gjøre mer. Imidlertid kan den ikke håndtere de hurtigvoksende problemene alene. Derfor er det vi setter sammen en ny og umiddelbar operasjonsplan sammen med hovedorganisasjoner i FN og frivillige organisasjoner, som vil bli fulgt av en ny appell om flere ressurser for å hjelpe Irak.

Det er ikke noe rom for å love mirakler. Daglige voldsomheter gjør Irak til det farligste humanitære området i verden. Siden 2003 har 84 bistandsarbeidere blitt drept i Irak og utallige andre har blitt skadet eller kidnappet. De som påtar seg slikt arbeid, i hovedsak irakere, risikerer bokstavelig talt livet sitt for å redde andre. Vi vil øke antallet arbeidere, men det kan bare gjøres med forsiktighet. Vi kan ikke glemme at en av mine forgjengere og 21 av hans kolleger ble drept av en bilbombe for fire år siden denne måneden i FNs hovedkvarter i Baghdad.

Til tross for alle farene både må og vil det humanitære fellesskapet gjøre mer. Samtidig vil vi insistere på at våre aktiviteter er separat fra, og må sees separat fra, politiske, økonomiske og sikkerhetsbaserte agendaer. Som humanitære arbeidere har vi kun et mål: å sørge for bistand til de som lider nød på en nøytral, upartisk måte basert på behov, ikke trosbekjennelse. Disse verdiene har sitt utspring i de etiske læringene i Islam og alle andre større religioner. Jeg ber derfor alle involverte – regjering, lokale autoriteter, militære, væpnede militser, politiske og religiøse grupper – om å gjøre det de kan for å fremme og verne humanitær assistanse.

Humanitære arbeidere kan kun sette plaster på såret. Og såret som er Irak vil tydeligvis fortsette å verke inntil det er politiske løsninger til konflikten. I mellomtiden må vi fortsette å sette på plaster med omsorg, medfølelse og mot.