Elfenbenskysten: brev fra FNs utsending

0
148
alt

alt

 

Av Ivan Simonovic, FNs assisterende generalsekretær for menneskerettigheter

 

 

12. april 2011: Det var vanskelig å unnslippe stanken av død, da jeg reiste rundt i Abidjan og vest på Elfenbenskysten i forrige uke, mens presset for å avsette tidligere president Laurent Gbagbo nådde kokepunktet.

I Carrefour-nabolaget i Duékoué kikket jeg ned i en dyp brønn i det forlatte hovedkvarteret til en av de stridende militsene. Ingen menneskekropper var synlige, men stanken var ikke til å ta feil av. Ingen vet hvor mange drepte som ligger der nede. Det uhyggelige arbeidet med å hente ut og identifisere de døde gjenstår.

Andre steder begynner omfanget av blodsutgytelsene å komme frem i lyset. I to dødelige hendelser, nyligst 28. mars, ble mer enn 300 mennesker drept. De marokkanske fredsbevarende soldatene som ble sent til åstedet for massakrene har så langt telt 255 døde, men enda flere ligger i tette buskas og andre utilgjengelige steder. Et menneskerettighetsteam fra FN er også til stede for å samle bevis, og prøve å fastslå kronologien i hendelsene.

Bildet er ikke svarthvitt. Informasjon fra kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter indikerer at den første massakren fant sted et område som er kontrollert av styrker som er lojale mot den nå fengslede Laurent Gbagbo. De fleste ofrene var medlemmer av den etniske gruppen Dioula, som har hatt en tendens til å støtte Gbagbos rival Alassane Ouattara – vinneren av fjorårets presidentvalg. Den andre massakren fant sted i et område som er under kontroll av krefter som er lojale mot Ouattara, og ofrene var Gueré, en etnisk gruppe som støtter Gbagbo. De døde var sivilt kledd.

Ingen vet hvor mange mennesker som har dødd i Abidjan. FNs menneskerettighetsteam i Elfenbenskysten antar at det er mer enn 400. Døde kropper har ikke blitt samlet og talt på grunn av den vedvarende sikkerhetsrisikoen. Sykehus har gått tom for grunnleggende medisinsk utstyr, og det er matmangel. Mange mennesker er etterlatt sultne og redde. FNs fredsbevarende styrker brukte pansrede kjøretøy for å evakuere diplomater og journalister som ble fanget i kampene i Cocody, nabolaget nær presidentboligen der Laurent Gbabgo utkjempet sin siste kamp. Lokalbefolkningen hadde ikke noen tilsvarende rømningsvei.

President Ouattara har sagt at han vil gjøre alt som er i hans makt for å bryte den onde sirkelen av etnisk basert vold.

– Jeg vil etablere en sannhets- og forsoningskommisjon og sikre at alle som har begått kriminelle handlinger stilles til ansvar, uavhengig av deres politiske tilhørighet og etniske bakgrunn, fortalte han meg på torsdag i Abidjan.

Han har senere gjentatt dette offentlig, og uttalt at han vil danne en regjering der alle regioner og alle etniske grupper er representert.

Hvis sannheten om de kriminelle handlingene som er begått siden konflikten startet i september 2002 hadde kommet frem i lyset, og gjerningsmennene hadde blitt stilt til ansvar, hadde kanskje Elfenbenskysten blitt spart for disse voldelighetene.

En internasjonal undersøkelseskommisjon ble etablert i 2004, men rapporten de utarbeidet ble aldri offentliggjort eller diskutert av FNs sikkerhetsråd. Forhåpentligvis vil ikke dette bli tilfellet denne gangen. Sikkerhetsrådet har allerede bedt generalsekretær Ban Ki-moon om å legge frem en rapport fra den uavhengige undersøkelsen som er foretatt av Menneskerettighetsrådet, Human Rights Council, og å dele denne rapporten med andre internasjonale organisasjoner. Rapporten skal ferdigstilles innen midten av juni, men hvor mange mennesker vil ha mistet livet innen dette? Vil ytterligere hevnaksjoner bli avverget?

Nå som president Ouattara tar kontroll over maktapparatet etter mandagens arrestasjon av Gbabgo, er det fornyet håp om at det hardt prøvede folket i Elfenbenskysten vil oppnå fred. Men freden er på ingen måte sikret. President og andre politiske ledere rundt i landet må umiddelbart ta fatt på den lange og vanskelige, men nødvendige veien for å sikre ansvarlig styre. I denne prosessen må de også unngå enhver form for hevn.

Tidligere president Gbabgo må bli behandlet med verdighet, og dersom han blir tiltalt må saken mot ham føres i overensstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder. Han må ikke gjøres til en syndebukk: alle individene som har vært innblandet, uavhengig av deres politiske tilhørighet, må stilles til ansvar på likt grunnlag. Sannhet og rett er forutsetninger for forsoning og varig fred.

Elfenbenskysten er et rikt land med en sterk infrastruktur som for det meste fremdeles er intakt. Likevel trengs hjelp fra verden utenfor, både i form av nødhjelp og langsiktig bistand for å sette i gang veksten i økonomien. Man kan bare håpe at Elfenbenskysten vil klare å skape internasjonal oppmerksomhet og sikre seg bistand, i en tid med omveltninger i Nord-Afrika og jordskjelv i Japan.