En dramatisk reise fra New York til Kabul

0
82
Ribboncutting 0675 web

Ribboncutting 0675 web
Islands tidligere utenriksminister er sjef for UN Women Afghanistan.

For fire år siden ble islands utenriksminister. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir akutt syk rett før hun skulle delta i en paneldebatt om kvinner og utvikling i forbendelse med FNs generalsforsamling. En legeundersøkelse viste at hun hadde en godartet hjernesvulst, og hun ble tvunget til å ta en lang pause og til slutt helt forlate politikken. Når generalforsamlingens høstsesjon nå er i full sving er Gísladóttir på bedringens vei og tilbake i FN, men i en helt annen rolle; som landesjef i Afghanistan med fokus på samme tema hun skulle snakke om på generalforsamlingen i 2008: kvinner og utvikling.

– Din siste offisielle stilling var som Islands utenriksminister og det var i den egenskap du talte for generalforsamlingen. Nå jobber du for FN ute i felt – en ganske utvanlig utvikling. Hvordan ble det sånn?  

– Jeg tenkte det var ganske logisk å bruke min erfaring med nasjonal- og utenrikspolitikk til nytte for FN eller en annen internasjonal organisasjon. I tillegg er UN Women en ny FN-institusjon og det er veldig viktig at den lykkes. Jeg ville være delaktig i å forme UN Women og se om det kunne være mulig å skape en institusjon som kan ivareta energien til ikke-statlige organisasjoner samtidig som den overholder en institusjons formelle styringsprinsipper.

– Hvilken rolle har du  og UN Women i Kabul?

– Den er fortsatt under utvikling siden UN Women ble lansert så sent som 1. januar 2011. Som alle FN-institusjoner er vår rolle å oppmuntre og hjelpe myndighetene med å implementere internasjonale traktater og forpliktelser, i vårt tilfelle innen likestillingsfeltet. I Afghanistan er mye av lovgivingen endret til det bedre for kvinner de seneste årene, men implementeringen er en annen sak. Vår rolle er også å fremme og koordinere FN-institusjonenes bestrebelser siden de alle har mandat til å jobbe for likhet mellom menn og kvinner. Vi jobber også med ikke-statlige organisasjoner for å øke myndighetenes og offentlighetens bevissthet om de dårlige forholdene for kvinner, hvordan dette påvirker verdenssamfunnet og hvordan det kan endres.

– For litt siden ble Reykjavik-boerne overrasket over å mote burkakledde kvinner i handlegata. Sett fra afghanske kvinners ståsted, er burkaen det symbolet på kvinneundertrykkelse som det er i vesten?  

– Ikke på samme måte som andre steder, og det sier seg selv at ingen lar seg sjokkere, siden det er et så vanlig syn. Burkaen symboliserer ikke nødvendigvis undertrykkelse for afghanske kvinner, men den er alltid et tegn på at kvinnen som bærer den ikke er uavhengig og ikke har noen rolle som et individ. Hun kan spille en viktig rolle innad i familien, men hun teller ikke for omverdenen. Hennes individualitet er visket ut.
 
– Har det vært vesentlige fremskritt i retning likestilling i Afghanistan siden Taliban ble fordrevet?
 
– La oss si at det er stor fremgang og at det i visse tilfeller er målbart. Tre millioner jenter går nå på skolen og 28 prosent av medlemmene av det islandske parlamentet, Alltinget, er kvinner. Kvinner er blitt klar over sin plikt og mer tilbøyelige til å kreve sin rett enn før. Man må allikevel huske at 80 prosent av voksne kvinner er lese- og skriveudyktige og at 57 prosent av jentene gifter seg før de fyller 16. Det er dermed mye som må tas tak i, og situasjonen er vanskelig.

– Verdenssamfunnet forventes å trappe ned sin tilstedeværelse i Afghanistan de kommende årene. Er du redd for et påfølgende tilbakesteg når det gjelder likestilling?

– Ja, det er det all grunn til å frykte. Kvinner i Afghanistan trenger internasjonal støtte – både politisk og finansiel. Både kvinner og menn er urolige for fremtiden. 2014 vil bli et vendepunkt, med det kommende presidentvalget og tilbaketrekkingen av internasjonale styrker. Folk er redde for at dette enten kan fore til en borgekrig som kan bli katastrofal, eller at Taliban vender tilbake til makten. Kvinner er derfor ikke særlig optimistiske, men det er avgjørende å bruke tiden god tog oppnå så mye som mulig, fordi Afghanistan vil tjene på å styrke kvinnene selv om det vil være midlertidige tilbakeslag.  

I et nøtteskall:

  • Ingibjörg Sólrún Gísladóttir, født 1954. Landedirektør for UN Women i Afghanistan siden oktober 2011. Hun var Islands utenriksminister fra 2007 2009 og leder av Sosialdemokratisk allianse 2005–2009.
  • Ingibjörg Sólrún startet sin politiske karrierre som en av grunnleggerne av en kvinneliste hun var representant for Reykjavíks byråd fra 1982 til 1988. Hun var også parlamentsrepresentant fra 1991 til 1994.
  • Hun var Reykjavíks ordfører fra 1994 til 2003.