Fra slutten av 1990-tallet spilte FNs fredsbevaring en viktig rolle i utformingen av det nye landet Øst-Timor. Det sikret sikkerhet, husly for flyktninger og etableringen av varige institusjoner. Denne historien er, som andre fredsbevarende oppdrag, viktig å fortelle.
Med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og slutten på den «bipolare verdensorden», håpet mange på en lysere og fredeligere fremtid. Men 1990-tallet viste seg å bli blodig og preget av konflikt flere steder i verden.
Forsøk på å avslutte konflikter gjennom fredsbevaring viste seg å være vanskelig. Alle konflikter var forskjellige og komplekse, og kunne ikke løses gjennom en rutinemessig prosedyre. De måtte forstås og analyseres på farten, i situasjoner der hvert minutt telte.
Det tredje nyeste landet i verden, Øst-Timor, ble i stor grad til på grunn av fredsbevarende oppdrag.
Fra endeløs uro …
Siden 1976 hadde Øst-Timor vært i en tilstand av uro og borgerkrig. Dette var over ett spørsmål: «autonom integrasjon med Indonesia eller fullstendig uavhengighet.»
Tusenvis ble drept og et mye større antall fordrevet. Flere generalsekretærer i FN hadde hatt møter med Indonesia og Portugal for å finne en løsning på den uholdbare situasjonen. I 1998 fikk daværende generalsekretær Kofi Annan endelig i oppdrag av de to regjeringene å organisere en «folkelig konsultasjon» i Øst-Timor. Konsultasjonen viste at 78,5 prosent ønsket overgang til uavhengighet fremfor autonomi under Indonesia.
Ustabilitet fulgte igjen med militser som avviste resultatene. Dette førte til at FNs sikkerhetsråd godkjente en multinasjonal styrke (INTERFET). Dette ble ledet av Australia for å gjenopprette fred og legge til rette for humanitære operasjoner fra 12. september 1999.
Det var en fredsbevaring utenfor FN, men som til slutt fikk selskap av FNs fredsbevarende styrker (UNTAET) i oktober. En overgangsperiode fulgte frem til februar 2000, hvoretter UNTAET overtok det fredsbevarende oppdraget.
Oppdraget var bredt med administrativt, sikkerhetsmessig og militært ansvar i et territorium som manglet kvalifisert arbeidskraft og utdanning på grunn av tiår med ustabilitet og vold. Etter volden hjalp UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) 220.000 flyktninger med å vende tilbake. UNHCR hjalp også til med forsoning og gjenoppbygging av hjemmene deres.
… til fred og uavhengighet
Til slutt, den 30. august 2001, gikk mer enn 91 % av Øst-Timors stemmeberettigede velgere til urnene og stemte for total uavhengighet. Dette ble oppnådd i mai 2002, med mer enn 120.000 timoresere som feiret. Øst-Timor, som landet er kjent som i dag, ble en realitet.
Selv om det tok mange år med ytterligere fredsbevaring, kan ikke rollen til INTERFET, UNTAET og deres etterfølgermisjoner undervurderes når det gjelder dannelsen av det uavhengige Øst-Timor. FNs siste fredsbevarende oppdrag i landet, UNMIT, forlot landet i 2012. Siden da har Øst-Timor sett bemerkelsesverdig fremgang mot fred og stabilitet, blant annet med naboen Indonesia.
De varige resultatene av fredsbevaring
Uten de fredsbevarende oppdragene ville Øst-Timor ha hatt mange flere år med vold og uro, ettersom den demokratiske stemmen og retten til selvbestemmelse ville ha druknet i blodsutgytelse.
Takket være resolutt handling fra FN og dets medlemsland, spesielt Australia, men også mange andre land, inkludert Danmark, Norge og i stor grad Portugal, ble Øst-Timor satt på en konstruktiv snarere enn en destruktiv vei. Selvfølgelig er det viktig å huske at ingenting ville ha blitt oppnådd uten standhaftigheten til det timoresiske folket selv.
Misjonene i Øst-Timor viser at fredsbevaring kan føre til langvarige, positive resultater i verden.
