En ny undersøkelse, gjort både i Danmark og Sverige, viser at mens det på den ene siden er positive holdninger tilknyttet bistand, er det på den annen side svært dårlige kunnskaper vedrørende resultatene av bistanden.
I en undersøkelse fra 2012, utført av Epinion, undersøkes danskers holdning og kunnskaper til bistand. Epinion slår fast at dansker generelt sett støtter bistand, 69 % av de spurte oppga at de var for å gi bistand.
Dansker assosierer ikke bistand med korrupsjon og sløsing av penger, men med hjelp og støtte til land i utvikling.
Pernille Bærendtsen, en dansk frilansjournalist med lang erfaring når det kommer til utviklingsspørsmål, uttalte: «dansker gir bistand for mange grunner, for mange er det begrunnet i samvittighet og solidaritet. Dette kommer også av, etter min erfaring, en sterk følelse av rettferdighet. Danske skattebetalere er svært opphengt i at alt går som planlagt.
Problemet er at ting som regel ikke går etter planen. En stor del av Danmarks bistandsbudsjett er nå rettet mot skjøre stater som Somalia og Sør Sudan, land som står overfor store utfordringer som væpnet konflikt, analfabetisme, svak infrastruktur og styresett. Jeg tror at mange dansker derfor assosierer bistand med disse landene.»
Når dansker blir spurt om de tror de vet noe om bistand og forholdene i utviklingsland, svarer 23 % at de ikke tror de vet mye. Dette er faktisk sant. Undersøkelsen fortsetter med å spørre seks spørsmål vedrørende utviklingsland og hvordan utvikling faktisk skjer. For hvert spørsmål var det syv svaralternativer.
Fellesnevner i undersøkelsen er at dansker tror situasjonen i utviklingsland er verre enn det den egentlig er. En trend i undersøkelsen viser at det mest negative svaralternativet får høyest oppslutning blant de spurte. Dette vises tydelig ved det første spørsmålet: ‘Tror du verden har flere eller færre fattige sammenlignet med 1990?’. Kun 3 % oppga det korrekte svaret, som er at det er over 400 millioner færre fattige i dag enn i 1990, dette var også det mest positive svaralternativet.
Når det kommer til spørsmål vedrørende utdannelse, svarte to av tre dansker (66%) at kun 30% av barn i utviklingsland går på skole. Det korrekte svaret er at nesten alle barn (rundt 90 %) i utviklingsland går på skole. 74 % av spurte trodde at det var over halvparten så mange gutter som går på skole, som jenter. De trodde med andre ord at forholdet mellom jenter og gutter som går på skole var under 50 jenter pr 100 gutter. Det faktiske tilfellet er at forholdet mellom jenter og gutter, når det kommer til skolegang, er 95 til 100.
På den annen side svarer over 50 % av dansker at de tror bistand hjelper. Konklusjonen er at dansker generelt sett har stor tiltro til dansk bistand. Det ser likevel ut som om det er stor avstand mellom danskers oppfatning, som bærer et negativt preg, og den faktiske situasjonen, som er svært mye bedre enn hva de fleste dansker tror.
Den samme trenden kan sees i undersøkelsen foretatt i Sverige av Novus og Gapminder. Rapporten viser at svensker tenker på verden slik den var for tretti år siden.
Hans Rosling er professor i internasjonal helse og styreleder i Gapminder, han er enig i at oppfatningen rundt bistand er skjev, han tror forklaringen på dette er at: «verken skole, media eller aktivister snakker om hva som skjer».
Bærendtsen forklarer at man må huske på at dansker får det meste av sine nyheter om utviklingsland fra media og frivillige organisasjoner. Nyhetsbyrå mangler ofte engasjementet det kreves for å fortelle den fulle komplekse historien, med både nyanser og kontekst.
«Nyheter om utviklingsland fokuserer generelt på de negative utviklingene som død, korrupsjon og katastrofer. Det kan være den tidligere danske statsministerens bruk av bistandsbudsjettet på førsteklasses flybilletter, voldtekstofre i Kongo eller tørke på Afrikas horn. Det er også slik at majoriteten av danske organisasjoners kommunikasjon forenkler historier, noe som leder til en ensidig versjon av virkeligheten,» sier Bærendtsen.
Det interessante spørsmålet er dermed – hvordan kan du ha tiltro til systemet og bistand i seg selv, mens du på samme tid velger de mest negative svaralternativene? En teori er at det ikke er mistillit til bistand, men mistillit til utviklingslandene. Dette viser undersøkelsen at ikke stemmer. Når dansker blir spurt hva de assosierer med bistand har svaralternativene ‘sløsing av penger’ og ‘korrupsjon’ kun en oppslutning på 2 %.»På tvers av bistandvilje forbinder dansker i liten grad bistand med negative ting som korrupsjon, svindel og sløsing av penger.» Dette betyr at verken de spurte som er negative til bistand, eller de som er positive til bistand begrunner det i at bistanden i seg selv kan beskrives som korrupt eller som sløsing av penger.
Bærendtsen setter fokus på at bistand er et kompleks tema, og fortsetter: «Det finnes ikke en lett løsning. Spesielt ikke når det gjelder skjøre stater. Det er store forskjeller mellom budsjettert bistand til myndighetene i Tanzania og trening av journalister i rurale områder av Sør Sudan. Jeg mistenker at danskene tror de vet, men fra hva jeg kan se tror jeg at for få dansker faktisk vet og aksepterer hvor kompleks, utfordrende og hvor lang tid det faktisk tar å gjøre bra utviklingsarbeid.»
Hans Rosling fokuserer også på hvordan langsomme endringer for det bedre ikke skrives om av mediene, han sier: «Medier beskriver sjelden de store globale trendene.» Dette gjør at befolkningen sitter igjen med lite kunnskap om de faktiske forhold vedrørende bistand, selv om de i stor grad støtter det. «Majoriteten i rike land vil hjelpe de fattigste, men vet ikke hvordan det bør gjøres» sier Rosling.
Det positive er at viljen for å hjelpe andre, og donasjon av penger fortsatt er tilstede i Norden. Så selv om vi tror verden er verre enn den faktisk er, vil vi fortsatt hjelpe hvor hjelpen trengs. Dette er viktig ettersom det fortsatt er lang vei å gå i mange utviklingsland, på tross av fremskrittene som har blitt gjort de siste årene.
