Grip øyeblikket og gjør slutt på lidelsene i Kongo

0
155

Av Jan Egeland og Louis Michel

Den Demokratiske Republikken i Kongos lange natt ser endelig ut til å ta slutt. Tjuefem millioner registrerte velgere ga et overveldende ja til den nye grunnloven. Dette viser befolkningens håp og ønske om å gjøre slutt på krig og konflikt, og å bygge et nytt Kongo.

I juni avholdes det første flerpartivalget i Afrikas tredje største land siden uavhengighet ble oppnådd i 1960. Dette håpet fortjener å bli støttet av konkret hjelp. Hver eneste dag dør 1,200 mennesker i DR Kongo av borgerkrigens følger. Dette kan sammenlignes med en tsunami hver sjette måned. Andre årsaker er feilernæring, sykdom og tvangsforflytning. Med et fritt valg i horisonten, har vi nå vår beste mulighet til å lette lidelsene til millioner av kongolesere.

Denne uken lanseres den humanitære handlingsplanen for DR Kongo med et budsjett på 682 millioner amerikanske dollar (571 euro) i Brussel. Dette er ganske riktig et stort beløp. Men dette er nødvendig for å stanse tap av menneskeliv, samt å hjelpe folket i Kongo i å møte deres mest grunnleggende og presserende behov.

For det første er DR Kongo et gigantisk land, større enn Tyskland, Frankrike, Polen, Ukraina og Hviterussland til sammen.  Landet har få brolagte veier og marginal infrastruktur. Tusener av kilometer med ugjennomtrengelig tropisk regnskog deler hovedstaden, Kinshasa, fra de østre provinsene hvor de humanitære behovene er mest akutte. Den kontinuerlige volden begrenser ofte tilgangen til lokalsamfunn i nød, og setter operasjoner på spill.

Likevel har Kongo et enormt potensial som kan utvikles og styrkes. Det er få steder på jorden hvor gapet mellom humanitære behov og tilgjengelige ressurser er så stort som i Kongo. Men på samme måte er det få steder i verden hvor fred og stabilitet så dramatisk kan endre denne situasjonen.

I løpet av bare seks år, fra 1998 til 2004, har et anslått antall på 3,9 millioner mennesker dødt i DR Kongo fra krigens følger. Antallet dødsofre gjør konflikten til planetens mest dødelige siden 2. verdenskrig. I følge Den Internasjonale Redningskomiteen har tusener av barn omkommet fra sykdommer som kan forebygges og behandles. Dette gjelder blant annet diaré og malaria som spredte seg under krigens kaos. Seks år med kamper har lagt landets offentlige helsevesen i ruiner, ødelagt menneskers levebrød, samt ført til omfattende feilernæring.

En skjør fred ble lagt i 2002. En overgangsregjering, støttet av det internasjonale samfunnet og nærværet til FN-fredsbevarere, har hjulpet til med å holde prosessen på rett spor, samtidig som den progresivt har økt kontrollen over militære grupper i de østre provinsene. Men dramaet er ikke over. Nært sagt hver eneste familie har blitt rammet på en eller annen måte. I øst tvinges tusener til å flykte fra sine hjem hver eneste måned. Vold har satt fremtiden til flere millioner kongolesiske barn som mangler basis helseomsorg, skolegang og rent vann, i fare.

Også kvinner har vært ofre for voldsomme lidelser. Seksuell vold som våpen har blitt benyttet av begge parter i konflikten, og fortsetter i Østre Kongo. Gjerningsmenn begår voldtekt, seksuell lemlesting, tortur og andre avskyeligheter i et land hvor lovløsheten hersker. Kvinnnelige ofre blir ofte ekskludert av sine familier, og sitter igjen med dype følelsesmessige arr i tillegg til deres fysiske sår. Omtrent en ut av fem ofre har hiv.

Til forskjell fra offrene for tsunamien, er lidelsene i Kongo knapt nok lagt merke til av den ytre verden. For eksempel i USA, ble i fjor kun seks minutter tilegnet Kongo fra tv-nyhetene, i følge en nyhetsanalaytiker sitert av en internasjonal NGO.

I dag er situasjonen endelig ved et vendepunkt. Vi må, og vi kan, gjøre enda mer for å lette lidelsene til det kongolesiske folket. Det må handles nå. Dette er kanskje Kongos eneste sjanse til en mer fredelig og stabil fremtid. Vi får sjelden, eller aldri igjen, en lignende sjanse til å bistå Kongo i å hjelpe sitt folk ut av ekstrem elendighet og fortvilelse.

Vi trenger å øke den humanitære hjelpen i samsvar med landets enorme behov og de påfølgende mulighetene denne hjelpen kan igangsette. Vi ber alle giverland om å dramatisk øke deres investeringer og fullt ut finansiere anmodningen om humanitær hjelp. Hvis vi reagerer raskt og generøst, kan liv bli spart.

FNs humanitære plan gjør det mulig å gå enda lengre ved å samle alle FN-organ, samt internasjonale, nasjonale og lokale NGOer under ett strategisk rammeverk. Denne enhetlige tilnærmingen sikrer et oversiktlig bilde av behovene. På denne måten kan mulige mangler og unødvendig kostbare tiltak forhindres. Der hvor det er mulig, legger planen til rette for å styrke lokale strukturer og bygge opp lokalsammfunns evne til selvhjelp.

I årenes løp har det kongolesiske folket vist bemerkelsesverdig mot og styrke overfor grusomme lidelser. Nå kan de redde sitt land, og de fortjener vår hjelp.

Jan Egeland er under-generalsekretær for humanitært arbeid og nødhjelpskoordinator i FN. Louis Michel er EUs kommisjonær for utvikling og humanitær hjelp.