Hva kan vi lære av David Kato sin død?

0
657

Nyheten om det brutale drapet på menneskerettighetsaktivisten David Kato har gått verden over. David ble slått til døde utenfor sitt hjem i Kampala den 26. januar. Han hadde dedikert mye av sitt arbeidsliv til å hjelpe folk som ble forfulgt på grunn av sin seksuelle orientering eller sitt kjønn. I månedene frem mot drapet ble han skyteskive i en hatkampanje som ble ført i en lokal avis, The Rolling Stone.

Der ble hans navn, bilde og adresse annonsert, sammen med bilder og informasjon om flere titalls andre som avisen hevdet var homoseksuelle eller lesbiske. Budskapet var at disse menneskene burde henges. I forrige måned førte han og to andre avisen for retten, og sikret seg at avisen fikk forbud mot å publisere slike historier i fremtiden.

David Katos åpenhet som en homofil mann og en rettighetsaktivist for lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle har forståelig nok fyrt opp under spekulasjoner om at han var offer for et homofobisk angrep med dødelig utfall. I skrivende stund foregår en politietterforskning for å finne årsaken til drapet. Vi må vente på utfallet av de juridiske prosedyrene for å vite hvem som drepte ham og hvorfor, men uavhengig av hvilket motiv som lå bak drapet så vet vi at frykten er stor blant mange lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle og transseksuelle i Uganda og andre steder, som fortsatt møter fordommer og opplever en konstant fare for homofobisk motivert vold. Drapet på David Kato har frarøvet dem en modig og veltalende talsmann. 

Hvis drapet på David frembringer en diskusjon om vold og diskriminering overfor mennesker på bakgrunn av deres seksuelle orientering og kjønnsidentitet, så vil ikke dette dødsfallet være fullstendig bortkastet. Denne diskusjonen må helt klart rettes mot spørsmålet om å avkriminalisere homoseksualitet. Straff for homoseksualitet forblir et faktum i mer en 70 land, inkludert i Uganda. Slike lover er etterlevninger, som oftest fra kolonitiden. De er diskriminerende og utgjør brudd mot menneskerettighetene overfor dem lovene er rettet mot. Land rettferdiggjør ofte disse lovene ved å vise til at de er ønsket av folket. Likevel kan opinionens meninger aldri rettferdiggjøre at man fratar enkelte mennesker deres rettigheter.

Avkriminalisering av homoseksualitet er et essensielt første skritt mot å etablere en virkelig likhet for loven. Men ekte, vedvarende fremgang kan ikke oppnås ved å forandre lovverk alene. Vi må forandre folks tankegang også. Som rasisme og kvinnehat, er homofobi en fordom født av uvitenhet. Det mest effektive botemiddelet er informasjon og utdanning, som mot andre fordommer. I løpet av de siste femti årene har vi sett et markant skifte i de folkelige holdningene i forhold til rase, kjønn og handikap i nesten alle samfunn. Utfordringen, for alle de som tror på menneskerettigheter og ikke-diskriminering, er å oppfordre til et liknende skifte i allmenne holdninger overfor de som har en seksuell orientering eller en kjønnsorientering som er ulik majoritetens.

Dette er en stor jobb som vil kreve involvering og engasjement fra oss alle. Grunnleggende budskap om ikke-diskriminering, likhet og menneskerettigheter burde bli inkludert i skolepensum over alt, forsterket av effektive offentlige utdanningskampanjer som engasjerer allmennheten. Sivilsamfunnets rolle er vesentlig. Overalt der sosial fremgang har blitt oppnådd i løpet av de siste hundre årene har det involvert en felles innsats fra interessebaserte grupper og andre myndighetsuavhengige organisasjoner. I dagens samfunn med sosiale medier og interessebaserte kampanjer, så er potensialet til utdanningskampanjer ført av sivilsamfunnet større enn noen sinne.     

Vi i FN må være forberedt på å støtte og oppmuntre denne forandringen. FNs generalsekretær Ban Ki-moon har allerede viet seg til oppgaven. Da han talte på menneskerettighetsdagen 10. desember 2010, lovet han å arbeide for avkriminalisering av homoseksualitet, og å bruke både privat diplomati og offentlige appeller for å mobilisere støtte. ”For å få en slutt på voldshandlinger, må vi først konfrontere fordommene”, sa han. ”Stigmatisering og diskriminering vil kun få en slutt når vi blir enige om å tale i mot dette. Dette krever at vi alle gjør vår del av arbeidet, å tale i mot diskriminering i hjemmet, på arbeidsplassen, på skolen og i lokalsamfunn. Vi må stå sammen i solidaritet”.  

I dag markerer vi tapet av en fantastisk man, en minneverdig menneskerettighetsaktivist. La oss hedre Davis Katos minne ved å binde oss til de verdiene han søkte å forsvare: en verden der alle er like, og verdighet for alle mennesker, uavhengig av deres seksuelle orientering eller kjønnsorientering.

Av Navi Pillay: FNs høykommisær for menneskerettigheter.