inspireres av menneskers motstandsdyktighet

0
627
Privat/Helen María Ólafsdóttir


Privat/Helen María Ólafsdóttir

Vår nordiske profil denne måneden er UNDPs Helen María Ólafsdóttir. Hun innrømmer at man i hennes bransje ofte kan være vitne til ubehageligheter. 38 åringen har tidligere arbeidet som reporter for islandsk TV og har hatt forskjellige roller i Afghanistan, Irak og Sri Lanka. For øyeblikket er hun basert ved UNDPs hovedkvarter i New York, hvor hun arbeider ved byrået for forebygging av kriser og gjenopprettings arbeid. Det første spørsmålet vi spurte henne var det klassiske: Hvordan endte hun opp i FN?

Jeg har alltid hatt lyst til å arbeide for FN. Jeg syntes aldri den private sektoren virket særlig fristende, jeg ville helle arbeide med noe som bidro til et felles gode. Jeg tror fortsatt på organisasjonen, og arbeidet for FN gir meg en unik mulighet og tilgang til viktige beslutningstakere. Vi må behandle denne tilgangen med respekt og bruke den til å påvirke beslutningstakere på en positiv måte. Jeg søkte simpelthen på en jobb ved UNDP i Afghanistan for å jobbe med den nasjonale utviklingsplanen i Afghanistan, og var heldig nok til å få jobben. Det var likevel det islandske utenriksministeriet som ga meg muligheten til å arbeide i Sri Lanka, det var dette som åpnet dører for meg og gjorde det mulig å arbeide videre med internasjonalt utviklingsarbeid.

Hvor har karrieren tatt deg så langt?

Min første jobb var faktisk som journalist Jeg kom til et punkt hvor jeg måtte velge mellom journalistikk og utviklingsarbeid. Jeg ville forfulgt internasjonal journalistikk, men innså at jeg var ikke pågående nok! Jeg er for høflig og liker ikke å plage andre. Jeg søkte på en stilling ved det islandske utenriksministeriet i Strasbourg for å støtte delegasjonen, og brukte et år på dette. Jeg var likevel ikke klar for å bli en karrierediplomat og fikk en jobb i Europarådet ved deres politiske avdeling. Strasbourg er en flott by, men etter kun ett år følte jeg at jeg måtte utforske verden, så jeg reiste til Afghanistan hvor jeg tilbragte et år som freelancer for islandske medier. Det var litt som et friår. Noen mennesker drar på backpacking, mens jeg hang rundt i Kabul. Det var et fantastisk år, så var jeg veldig heldig. Jeg ble utsendt som talsperson for observatørkorpset i Sri Lanka, som var et nordisk oppdrag. Jeg er den i dag svært takknemlig for at de ga meg muligheten, jeg var kun 29 år. Etter ett og et halvt år som talsperson ble jeg ansatt som rådgiver, men ting gikk dårlig og jeg måtte til slutt dra da landet kastet seg ut i en ny borgerkrig. Det ble dessverre ikke mulig å fortsette arbeidet. Jeg reiste dermed tilbake til Afghanistan for å jobbe i UNDP og skrive en nasjonal utviklingsplan. Det var mye press, på en liten gruppe mennesker, for å få planen ferdigstilt. Det var 16 timers arbeid hver dag med frenetisk skriving, presset var på. Jeg fikk noen fantastiske venner i løpet av denne prosessen. Etter at planen ble utgitt søkte jeg på en stilling ved UNDP Irak som rådgiver for forebygging av kriser og gjenopprettings arbeid, og tilbragte 4 og et halvt år med UNDP i Irak. Jeg ble forelsket i landet, folket og Midtøsten.

Noen har inntrykket av at en jobb i FN går utpå reiser og flotte hotell. Er det tilfellet eller har du sett reel endring og handling i din karriere?

Det jeg tenker på når du kommer med den påstanden, er det er å være iskald i Afghanistan, så kald at jeg måtte ha på meg 9 lag med klær mens jeg prøvde å skrive med frost i rommet, eller når jeg satt fast flere dager om gangen ved en militærbase i Irak grunnet sandstorm. Ja, det er reising, og det er hoteller, men alle hoteller ser like ut for meg. Jeg foretrekker å være hjemme, og når feriene kommer reiser jeg som regel hjem til Island for å være med venner og familie.

Hva har vært din største utfordring så langt?

Jeg har stått overfor mange utfordringer. Vi er i en bransje som forsøker å endre, men samtidig støtte, hvordan myndigheter opererer og fungerer. Utfordringen er å gjennomføre saker. Den største utfordringen jeg har stått overfor er å forsøke å få ting gjort når vi ikke har tilgang til våre kolleger. Det tar mye tid og innsats å etablere relasjoner med mennesker når du er fastsatt i den grønne sonen i Bagdad, men ved å være påståelig og muligens litt plagsom, klarte jeg å starte mange spennende prosjekter. Jeg tror jeg er stoltest over et prosjekt som involverte å sette opp en enhet ved politistasjoner som beskytter familier. Det tok mye arbeid og innsats, men det skjer nå.

Står de nordiske landene for noe spesielt i FN etter din mening?

Jeg tror de nordiske landene blir sett på i et positivt lys innad i FN. Vi sår for fred og mer likhet for alle.

Du har vært svært involvert i den arabiske verden. Det var mye optimisme da den arabiske våren brøt ut, er du fortsatt håpefull til at dette vil lede til fremskritt?

Du må være en konstant optimist for å ha denne jobben, hvis ikke blir du kynisk, og da har du gitt opp. Jeg tror den arabiske våren ble beskrevet som noe den ikke er. Landene er ulike hverandre, og det er litt som å sammenligne Norge med Spania. Kulturene er veldig ulike, mentalitetene er ulike og hvert lands historie er unik. Jeg tror det er en gradvis oppvåkning som er hjulpet av nye verktøy som sosiale medier, men det kommer til å ta lang tid, disse tingene kan ikke presses fra utsiden. Samfunn trenger endring fra innsiden. Vår jobb er å sørge for at de har verktøyene som trengs for å gjennomføre endringene. Det er min erfaring at mennesker i bunn og grunn er ganske like. Vi vil alle leve i fred, ha et ærlig arbeid, et par dager fri til å tilbringe med familie, venner og god mat. Vi ser mye i denne bransjen, men jeg blir alltid fascinert og inspirert av menneskers motstandsdyktighet. Menneskene som går på jobb hver dag i parlamentet i Bagdad, til tross for bomber og sikkerhetstrusler, eller vakten i Afghanistan som sitter ute hele natten i kulden for å vokte over de internasjonale, eller den fattige tamileren som møtte opp til arbeid ved våre kontorer selv om det satte ham i fare. Det er de som er de egentlige heltene.