Issmelting og den første kvinnen på Svalbard

I 1839 ble Léonie d’Aunet den første kvinnen i historien som besøkte Svalbard-øygruppen. Til tross for at Svalbard ligger 1000 kilometer unna, berørte polariskanten på den tiden øyene, og drivisen fylte buktene og fjordene. 170 år senere, da FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon besøkte øyene i forkant av klimakonferansen COP15 i København i 2009, var de samme buktene tilnærmet isfrie.

UN-Svalbard-BanKimoon
FN’s daværende generalsekretær, Ban Ki-moon, besøker Svalbard (2009). Foto: FN/Mark Garten

 

Svalbards valg om å påberope seg klimatiltak var ikke tilfeldig, da ingen andre steder på planeten varmes opp raskere. Temperaturøkningene i Arktis generelt har vært nesten fire ganger raskere enn resten av kloden. På Svalbard har dette skjedd enda raskere. Mens jorden i dag er omtrent 1,1 grader celsius varmere enn i begynnelsen av den industrielle revolusjonen, har temperaturene på Svalbard siden 1971 steget med 4 grader. Dette har skjedd på kun litt over 50 år.

Léonie-d´Aunet
Léonie d´Aunet. Portrett av François-Auguste Biard.

7-10 grader temperaturstigninger før 2100

Miljødirektoratet forutstå fra såkalte «mellomscenarioer» til «høyscenarioer» for fremtidige klimagassutslipp i en rapport fra 2019, at årlige lufttemperaturer vil stige med hele 7-10 grader før 2100. Breområdet og massen vil i løpet av det 21. århundre bli sterkt redusert, og bidra til global havnivåstigning.

Selv om Léonie d’Aunet var den første kvinnen på Svalbard, hadde norske, nederlandske, engelske og franske hvalfangere i århundrer brukt øyene som base. Svalbard gikk under navnet Spitzbergen, som er en av øygruppens øyer, til den ble innlemmet i Norge i 1925.

D’Aunet beskrev øyeblikket da hun for første gang satte fot på bakken ved Magdalena Bay: «Jeg så på bakken, som man vanligvis gjør, men jeg burde ha sagt på snø, fordi jeg ikke kunne se den minste delen av jorden,» skrev hun i boken sin Voyage d’une femme au Spitzberg (1854).

Selv om sommeren var alt dekket av snø. «Mellom hvert fjell er det isbreer, som vokser i høyden hvert år. Dette er uunngåelig: Den enorme mengden snø som hoper seg opp i løpet av 10-måneders vinteren, kan ikke endres om sommeren, som bare varer i noen uker. Etter hvert vil isbreene være like høye som de omkringliggende granitttoppene.»

Magdalenabukten
Magdalena-bukten. Litografi av Barthélemy Lauvergne.

Den franske kvinnens forutsigelser har, som vi vet i dag, ikke blitt til virkelighet.

La Recherche-ekspedisjonen

D’Aunets reise til polarområdet var en del av den såkalte La Recherche-ekspedisjonen ledet av den franske naturforskeren Paul Gaimard. D’Aunet reiste sammen med ektemannen sin François-Auguste Biard. Sammen med Auguste Mayer, var François-Auguste Biard en av malerne som fulgte ekspedisjonen. Det er takket være dem at vi har kunstverkene som viser Svalbards storhet rundt 1840, før klimaendringene for alvor begynte.

Da UNRIC intervjuet professor Thomas V. Schuler, som er professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, var han på oppdrag ved Universitetssenteret på Svalbard. Der pynter tegningene fra la Recherche-ekspedisjonen lokalene.

Svalbard-Schuler
Professor Schuler.

– Vi ser at Svalbardbreer mister masse, spesielt de siste to tiårene og tilsynelatende i økende takt. Dette er svært tydelig på kvalitativ basis, forklarer Schuler. Ting blir imidlertid mer komplisert når dette skal kvantifiseres, da det er regionale forskjeller mellom nordøst og sørvest. «I det mildere Sør-Vest opplever man et kraftig massetap som følge av avsmeltningen.»

Effektene av klimaendringer har allerede hatt en dødelig innvirkning. Et snøskred i 2015 tok to liv i Longyearbyen, som er verdens nordligste faste bosetting. Dette er omtalt som Svalbards første dødsfall som følge av klimaendringer.

Ettersom det stort sett er konsensus mellom forskere i å forklare global oppvarming som en konsekvens av CO2-utslipp fra forbrenning av fossile brensler, kan det oppfattes som et paradoks at kullgruvedriften fortsetter på Svalbard, og stadig blir mer lukrativ på grunn av energikrisen og krigen i Ukraina.

Svalbard
Utsikt over Ny-Ålesund, Svalbardskjærgården. FN-foto: Mark Garten.

Havisen kan være borte innen 2035

Siden 1980-tallet er mengden sommerhavis halvert, og noen forskere frykter at den vil forsvinne helt innen 2035. Hvilke effekter klimaendringene vil ha på naturmangfoldet på Svalbard kan til en viss grad være uklart. Likevel er det ingen tvil om hva som vil skje med isbjørnen når haviskonsentrasjonen i det nordlige Barentshavet minker betydelig.

La Recherche-ekspedisjonen ved Bellsund, Svalbard. Litografi av Auguste Mayer

Vel tilbake i Paris på 1840-tallet hadde d’Aunay en berømt affære med forfatteren Victor Hugo, og skilte seg deretter fra ektemannen François-Auguste Biard. Noen sier at den daværende kongen Louis Philippe ga Biard et viktig oppdrag i bytte mot å ikke hevne seg på Hugo.

Biard malte freskere på inngangsveggene til den geologiske avdelingen til Natural History Museum i Paris. De fremstiller en dramatisk jakt på isbjørn og hvalross. Iskanten rundt Svalbard som trekker seg tilbake gjør at isbjørnen allerede sliter. En temperaturstigning til 10 grader vil endre dyrelivet til det ugjenkjennelige.

Om de mest negative scenarioene blir til virkelighet, kan isbjørn på Svalbard bli utryddet. I så fall vil maleriene av isbjørnene dessverre kun bli forbundet med fortiden.

Polarbear-Svalbard
I kamp mot isbjørner. Maleri av François-Auguste Biard

Aktuelt

Generalsekretærens uttalelse om COVID-19