På den andre siden av kloden, nord for Australias kyst, ligger Øst-Timor – et lite land på omkring 15.400 km2. FNs fredsbevarende styrker har vært i landet i mange år, men ved årsskiftet startet en ny epoke i Øst-Timors historie. UNRIC Nordic har vært så heldige å få et intervju med lederen av UNMIT, FNs fredsbevarende misjon i Øst-Timor: dansken Finn Reske-Nielsen, som er månedens nordiske profil. Vi har diskutert hans 36-år lange FN-karriere og fremtidsplaner etter avslutningen av fredsoperasjonen.
Du har en imponerende CV med prestasjoner fra FN og har arbeidet i en rekke land med forskjellige arbeidsoppgaver. Når og hvorfor bestemte du deg for å reise ut i verden i FNs tjeneste?
– I min studietid på Instituttet for statsvitenskap ved Aarhus Universit jobbet jeg i flere år som undervisningsassistent og senere lektorvikar, så jeg hadde egentlig forestilt meg å gå den akademiske veien. Men jeg syntes allikevel at jeg burde prøve noe annet, noe mer «praktisk» om du vil, før jeg bandt meg til undervisning og forskning, så jeg søkte – og fikk – en stilling som Junior Professional Officer (JPO) på UNHCRs kontor i Lusaka, Zambia, helt tilbake i 1977. På den tiden var det sørlige Afrika et av verdens brennpunkt med avkolonisering, borgerkrig i Rhodesia (nåtidens Zimbabwe), apartheid i Sør-Afrika og tusenvis av flyktninger fra de forskjellige landene i området. Det var spennende, dramatisk, utfordrende, tragisk og frustrerende alt på en gang.
Hva hadde du i din bagasje i form av erfaringer når du fra Danmark kom til et konfliktfylt land?
– Danmark er jo (heldigvis) et stabilt samfunn. Det var et stort sjokk å ankomme Lusaka og oppleve hvordan krig, fattigdom og sosiale spenninger undergraver et helt samfunn. I begynnelsen hadde jeg nok en forestilling om at mange av de erfaringene jeg hadde fra dansk sammenheng også kunne brukes i utviklingsland. Det viste seg å være sant til en viss grad. Noen av de fundamentale vestlige verdiene, som gjensidig respekt, likhet for loven og sosial rettferdighet, kunne brukes. Men jeg oppdaget fort at hvert land eller hver kultur krever sine egne løsninger.
Du har vært i flere konfliktrammede områder. Hvordan takler du vanskelige situasjoner og holder begge beina på jorden?
– Først og fremst må man prøve å forstå den konteksten man befinner seg i. Hvorfor er tingene som der er? Så kan man prøve å hjelpe. Og så bretter man opp ermene og kommer i gang. Allikevel husker jeg tydelig da jeg befant meg i en flyktningleir nord for Lusaka umiddelbart etter et angrep, som etterlot 200 døde og over tusen sårede. Det gjorde et sterkt inntrykk på en ung student som var vant til lune danske stuer og behagelige forelesningslokaler i Aarhus.
FNs fredsbevarende misjon i Øst-Timor ble avsluttet 31. desember. Hva er den største utfordringen for landet nå fremover?
– Det er visst ikke mange i Nord-Europa som har hørt om Øst-Timor. Landet var okkupert av Indonesia i over 25 år inntil en folkeavstemning i august 1999 banet veien for selvstendighet tre år senere, men bare etter voldsomme uroligheter med hundrevis av drepte og nedbrenning av bygninger og annen infrastruktur. Da jeg ankom landet i begynnelsen av oktober 1999 var roen enda ikke gjenopprettet, landet lignet en krigssone og over halvparten av befolkningen hadde flyktet fra byene opp i fjellene. I dag er det vanskelig å forestille seg hvordan det så ut. Det er nå stabile politiske forhold med en ny regjering, som ble demokratisk valgt sist sommer, den årlige økonomiske veksten er på over ti prosent, og man kan bevege seg fritt i hele landet. Fremtidens utfordringer ligger i bekjempelsen av fattigdom. Øst-Timor har store rikdommer i form av olje og gass, men det er lang vei før allmennheten, særlig på landsbygda, får utbytte av disse ressursene. Utdanningssystemet krever store investeringer for å heve kvaliteten. Helsevesenet er langt fra tilfredsstillende og underernæring blant barn er noe av det høyeste i verden.
Finnes det områder der Øst-Timor kan ta lærdom fra de nordiske landene idet samfunnet gjenoppbygges?
– Øst-Timor har allerede lært mye fra de nordiske landene. Dets oljefond er nesten en kopi av det norske systemet i dette området. Landet har også bygget et demokrati som på mange måter ligner de nordiske landene, men det er lang vei å gå før de underliggende normene og verdiene reflekteres i hele samfunnet.
Hva er din rolle i Øst-Timor i den siste fasen nå frem til mars?
– Siden juli i fjor har vi fokusert på å avslutte fredsoperasjonen på en slik måte at tilbaketrekningen kan være så smertefri som mulig. Alt i alt har vi nå sendt over tre tusen menn og kvinner tilbake. I de nærmeste månedene stenger vi de forskjellige kontor- og lagerlokalene som vi har brukt det siste året, og vi regner også med å kunne overlate mye av vårt utstyr, som for eksempel biler, datamaskiner og kommunikasjonssystemer, til landets myndigheter og de lokale politistyrkene. FNs utviklingsorganisasjoner som UNDP og UNICEF kommer til å bli i landet og fortsette deres tradisjonelle tekniske bistand i mange år.
Hva skjer når din oppgave i Øst-Timor er over – drar du videre til et annet land og hvilken rolle kommer du til å spille i FN?
– Etter snart 36 år i FNs tjeneste er det nok på tide å vende tilbake til Danmark. Vi har nettopp kjøpt et hus i Aalborg hvor vi regner med å slå oss ned til våren. Jeg håper selvfølgelig veldig at min erfaring og ekspertise kan brukes i dansk sammenheng på en eller annen måte. Jeg vil selvfølgelig også være tilgjengelig hvis FNs generalsekretær skulle ville be meg om hjelp igjen et eller annet sted i verden.
