Denne månedens nordiske profil er utstasjonert visespesialutsending i et av de mest kriserammede områdene i verden – Den sentralafrikanske republikk. Vi har tatt en prat med Kaarina Immonen, finsk statsborger til tross for at hun er født i en landsby i Tanzania. Hennes omfattende karriere i FN-systemet har tatt henne til Kongo, Kambodsja, Russland og Rwanda, bare for å nevne noen. I dag arbeider hun med en av verden verste glemte kriser, som i dag igjen har havnet i medias søkelys grunnet omfattende sekterisk vold. Vi har spurt Immonen akkurat hva hun gjør som visespesialutsending, Den sentralafrikanske republikks fremtid og selvsagt vårt vanlige åpningsspørsmål:
Hvordan endte du opp i FN?
Etter at jeg fullførte min mastergrad ved Graduate Institute of International Studies in Geneve, Sveits, med en spesiell interesse innen utviklingsspørsmål, var jeg heldig nok til å bli gitt muligheten til å arbeide i FN som uniorekspert, sponset av finske myndigheter, tildelt en plassering i Congo Brazzaville. Ettersom jeg ble født i en avsideliggende landsby i Tanzania, kort tid etter landets selvstendighet, kan denne bakgrunnen ha bidratt til at jeg var så ivrig etter å arbeide i ulike miljøer og under ulike omstendigheter. Med oppdrag på steder som Rwanda, Kambodsja, Georgia eller Russland, inkluder Sør-Kaukasus, har prevensjon av kriser og gjenoppbygging etter kriser væt en viktig del av de aktivitetene jeg har vært engasjert i.
Du ble utpekt til visespesialutsending i desember 2012. Hva gjør egentlig en visespesialutsending? Hvordan ser dagene dine ut?
Å arbeide i en integrert misjon, mens man på samme tid er humanitær- og utviklingskoordinator, i tilegg til å være lokal representant for UNDP, gjør at dagene er tett planlagt. Vi må konstant justere [planene] etter hvert som dagen går, gitt miljøet, som i stor grad er uforutsigbart. I den nåværende konteksten er hovedprioriteten sikkerhet, hvor vi støtter prosesser for nedrustning, demobilisering og reintegrering (DDR), samt sikkerhets sektor reform (SSR).
Når det gjelder den politiske overgangen, reetableringen av statlig autoritet, er omplassering av lokal administrasjon utenfor Bangui en viktig del, sammen med planlegging av valg og støtte til det juridiske systemet. Til slutt, relatert til den humanitære tragedien, den verste noensinne sammenlignet med landets historie, har vi forberedt en beredskapsplan i møte med nød for 2014, vi søker etter $250 000 millioner i støtte for å dekke de pressende behovene til en lidende befolkning. På samme tid må vi plante frø for forbedring og se [fremover] på problemstillinger vedrørende samfunnsbeskyttelse og motstandsdyktighet, forsoning og sosialt samhold.
I praksis vil jeg dedikere rundt en dag i uken til feltbesøk, nylig i Bossangoa hvor 50 000 internt fordrevne personer er samlet på et sted i svært dårlig tilstand, i en anspent sikkerhetssituasjon. For dem representerer hjelp fra humanitære organisasjoner en redningslinje. Vedrørende behovet for å få en slutt på vold mot kvinner ble en holdningskampanje nylig organisert i anledning den internasjonale dagen for forebyggelsen av vold mot kvinner, med [mobiliserte lokale] kvinner som ble transportert rundt Bangui i biler, for å snakke med befolkningen.
Desverre ble en av [de demonstrerede] gruppene, bestående av 25 kvinner, arrestert av væpnede styrker og bragt til forvaring uten noen spesifikk grunn, dette krevde umiddelbar inngripen. Da jeg gikk til stedet hvor de var forvart, snakket jeg også med en minister, som også grep inn og kom sammen med presidenten for overgangsregjeringen for å få kvinnene løslatt, og beklaget mistforståelsen.
Støtten gitt av fransk tilstedeværelse, i å sikre landet og dermed tillate bedret humanitær tilgang, gjør at regelmessige møter med representater fra Sagaris operasjoner er viktige for å føre tilstrekkelige konsultasjon og koordinasjon. På samme linje, gitt viktigheten av de religiøse lederne i arbeidet med å promotere fred og dialog, er regelmessig interaksjon med dem svært viktig. Koordinasjonsmøter i varierende sektorer er nødvendige for å bidra med effektive løsninger til krisen. Med tidsforkjellen, er det ikke før på slutten av dagen New York kommer på banen for konsultasjoner, planlegging og rapportering. Ettersom vi arbeider 7 dager i uken, er en av utfordringene å følge med på tiden, den andre utfordringen er å overholde portforbudet som krever at vi må være hjemme til klokken 6 om kvelden. Dette korter ned dagen vår drastisk.
Du har lang og solid erfaring fra arbeidet ditt for FN i ulike land – Kongo, Rwanda, Vietnam… Hvordan var det å ankomme Den sentralafrikanske republikk?
Det har vært en veldig trist opplevelse å se hvordan et land som var på bedringens vei, i forhold til stabilitet og utvikling, med en populasjon som strebet etter fred, falle tilbake i en enestående og kompleks krisesituasjon med den lidelse, fortvilelse og menneskelig tragedie ekstrem vold fører med seg. Under slike omstendigheter, er det en sterk motivasjon og dedikasjon blant FN-staben for å gjøre deres aller ytterste for å assistere og bidra til løsnigner. Til tross for de traumatiske minnene fra dette årets erfaringer og frykt, som fortsetter å være en rådene følelse, er motet og engasjementet til den nasjonale staben… enestående. I denne konteksten vil jeg appellere til det internasjonale samfunnet for å mobilisere og hjelpe befolkningen i Den sentralafrikanske republikk.
Du kom etter en annen nordisk inbygger, Bo Shack fra Danmark. Er det et spesielt nordisk bidrag eller ‘preg’ på oppdraget til Den sentralafrikanske republikk?
Dette er en ren tilfeldighet, ettersom vi er 44 nasjoner som er representert innad i FN, i Den sentralafrikanske republikk og mangfold er noe som følger med FNs tilstedeværelse. Vedrørende bidrag fra nordiske land, la meg påpeke solidariteten til befolkningen i Den sentralafrikanske republikk fra de nordiske landene, som også merkes i de betydelige økonomiske bidragene gjort tilgjengelige for FNs aktiviteter i landet.
Det var noe fremgang i å komme til enighet vedrørende nedrustning i Den sentralafrikanske republikk i 2012. Hva gikk galt?
Vi kan si at DDR programmet, lansert etter signeringen av Libreville Comprehensive Peace Agreement i 2008, fungerte bra en stund og i noen områder av landet, hvor den faktisk har oppnådd resultater. Dette gjelder spesiellt i nordvestlige og nordsentrale områder, hvor et totalt antall av 6000 eks-stridende har blitt demobilisert, og 4000 av disse støttet av reintegreringsprogram. Tiltredelsen i 2012 av the Convention of Patriots for Justice and Peace (CPJP), en nasjonal opprørsgruppe, til the Libreville Comprehensive Peace Agreements banet vei for lanseringen av nedrustning, demobiliseringen og reintegreringen i nordøstlige deler av landet. Vi må likevel innrømme at dette programmet har møtt på flere utfordringer, noe som forsinket dets effektive implementering i områdene nevnt overfor, spesielt hindret dette at programmet ble effektivt implementert i resten av landet.
Faktiskt, utenom tekniske problemer spesielle til denne typen program, har den største utfordringen vi møtte på vært den manglende evnen til å opprette et gjensidig tillitsforhold , noe som kreves for å ha en velykket DDR prosess. Dette problemet skyldtes spesielt en manglende inklusiv politisk dialog, selv om dette var gitt av Libreville Comprehensic Peace Agreements, og feilet dermed i å ta hensyn til politiske krav fra politisk-militære grupperinger.
Det er på denne måten uheldig at, selv om DDR prosessen har blitt implementert velykket i nordvestlige deler av landet, implemeteringen ble forsinket i nordøstlige deler av landet. Hvis prosessen hadde blitt gjennomført i nordøstlige deler av landet ville dette mest sannsynlig ha hjulpet til å forhindre volden vi har i Den sentralafrikanske republikk i dag.
Hvilke steg bør tas for å forbedre situasjonen i Den sentralafrikanske republikk? Ser du et lys i enden av tunnelen?
Vi må innrømme at Den sentralafrikanske republikk desverre [har vært offer for] statskupp [flere ganger tidligere}. Til dags dato har de fleste statsledere i Den sentralafrikanske republikk kjempet seg til topps ved hjelp av bevæpnet opprør. Det er likevel slik at dette er den første gangen landet opplever en forlenget krise i en så stor skala, med slike dramatiske interreligiøse komplikasjoner.
Naturligvis er den pågående militære fasen, som består av nedrustning av tidligere soldater, innsamlingen av deres våpen og å få en slutt på volden, akutt. Det er likevel slik at selv om MISCA (afrikanske styrker) og franske tropper kan reduserer spenninger og sikkerhetsproblemer assosiert med bevæpnede grupper, kan de ikke takle problemer som dårlig statlig styring, som ligger i hjertet av problemene i Den sentralafrikanske republikk.
For å forbedre situasjonen i Den sentralafrikanske republikk bør denne militære fasen bli etterfulgt av dialog, forsoning og tillitsbygging, og lede til åpne, fredfulle og demokratiske valg, som dermed lar sentralafrikanere velge kvinner og menn kapable til å bygge en nasjon. Det internasjonale samfunnet kan dermed være med å assistere landet i utviklingen av nøkkelinstitusjoner innen politikk, sikkerhet og juss, som vil promotere sterke styringsmekanismer. I denne anledning, med støtte fra FN systemet og det internasjonale samfunnet, vil overgangsregjeringen utvikle et veikart på linje med disse forutsetningene, som kan, om implementert [på riktig måte,] raskt og med dedikasjon, vise oss et lys i enden av tunnelen.
Så, det første steget for å forbedre situasjonen er å få befolkningen i landet til å innse at de må komme sammen å stryke sine uenigheter for å bygge en nasjon. Løsningen ligger dermed, fremfor alt, i hendene på sentralafrikanerne selv. De må handle raskt og bestemt, og vi er her for å støtte dem på veien til å gjenopprette deres verdighet og for å rehabilitere landet.
