Ambassadør Hans Corell er mottaker av prisen for årets svenske FN-venn av FN-sambandet Sverige. Corell er tidligere undergeneralsekretær for juridiske anliggende og har etter sin avgang i 2004, fortsatt sitt store engasjement i verdensspørsmål.
I anledning en markering ved graven til Dag Hammarskjöld, hvor blant andre HKH kronprinsesse Victoria av Sverige, FNs visegeneralsekretær Jan Eliasson og tidligere generalsekretær Kofi Annan var tilstede. En halvtime etterpå benyttet Corell muligheten til å oppfordre publikum, tilstede på en debatt mellom Annan og Eliasson, til å bombardere Sikkerhetsrådet på sosiale medier. Dette i et forsøk på å påvirke medlemslandene til å ta ansvar for situasjonen i Syria.
I et intervju spurte vi ‘årets svenske FN-venn’ hvorfor han er så kritisk til Sikkerhetsrådet, og hva han mener burde gjøres?
«Situasjonen i Syria er en trist påminnelse om [Sikkerhet]rådets feilslåtte [plan om å] arbeide sammen i felleskap, når det trengs som mest – denne gang for å beskytte en befolkning mot… alvorlige internasjonale forbrytelser. Jeg foreslår ikke, for øyeblikket, at Sikkerhetsrådet skulle ha tydd til bruk av makt under utfoldelsen av disse hendelsene. Men en umiddelbar, bestemt og samlet reaksjon fra Sikkerhetsrådet ville ha gjort en stor forskjell, og kanskje kunne situasjonen vi sitter igjen med i dag ha vært unngått. De permanente medlemslandene i Sikkerhetsrådet må simpelthen delta i en prinsipiell diskusjon vedrørende hvordan man kan samarbeide i fremtiden. Spesielt må de permanente medlemslandene trekke en linje, og signalisere at hvis denne linjen krysses vil Sikkerhetsrådet være tvunget til å intervenere, om nødvendig med makt. Å ikke sende et slik signal er som å sitte og vente på det neste «Syria», [som kan inntreffe] alle de steder i verden hvor prinsippene om demokrati og rettstat mangler. Jeg diskuterte dette temaet i en uttalelse forrige desember.«
Et annet tema du har vært svær vokal om er situasjonen i Vest-Sahara. Hva mener du om dette temaet?
«Her må jeg først henvise til brevet fra meg, [da] i stillingen som undergeneralsekretær for FNs juridiske anliggende og råd, til Sikkerhetsrådets president 29. januar 2002. Sikkerhetsrådet hadde etterspurt min mening om lovligheten, i kontekst av internasjonal lov, av handlinger allerede begått av marokkanske myndigheter da de tilbudte kontrakter til utenlandske selskaper for utforskingen av minerale ressurser i Vest-Sahara. Min konklusjon ble at hvis videre undersøkelser og aktiviteter skulle foretas, mens ønskene til den saharawiske befolkningen ble tilsidesatt, ville de være i strid med prinsippene om internasjonal rett som gjelder aktivitet, tilknyttet minerale ressurser, i ikke selvstyrte områder.
Jeg har senere, i en privat kapasitet, utviklet klare tanker om naturresursene i området (se her og her).
Jeg syns det er spesielt urovekkende å se hvordan EU har handlet med hensyn til fiskerier i sjøen utenfor Vest-Sahara. Det faktum at protokollen til EU Morocco Fisheries Partnership Agreement (FPA) fra 2013 ikke engang nevner Vest-Sahara, langt mindre partenes juridiske forpliktelser i denne situasjonen, taler for seg selv. Dette er helt uakseptabelt fra et juridisk standpunkt. Få dager før EU-parlamentet vedtok protokollen, 10. desember 2013, refererte Marokko til Vest-Sahara som marokkanske Sahara ved FNs generalforsamling, [igjen]. Min anbefaling vil være at alle medlemmer av parlamentet studerer en kort publikasjon, Rule of Law – a guide for politicians.
Som undergeneralsekretær for juridiske anliggende var du involvert i opprettelsen av domstoler for krigsforbrytelser. Har disse domstolene tjent sitt formål?
«Det har de så absolutt! Det er veldig viktig for å demonstrere at straffefrihet blir effektivt adressert. Som en rapport for krigsforbrytelser i Det tidligere jugoslavia fra 1992-1993, ble jeg overbevist om at det var absolutt nødvendig å opprette en internasjonal domstol for krigsforbrytelser som kunne håndtere situasjonen på Balkan. Etter at jeg sluttet meg til FN i 1994 var jeg involvert i etableringen av Den internasjonale domstol for Rwanda, og senere for Den spesielle domstolen for Sierra Leone og Den ekstraordinære domstolen i Kambodsja. I 1988 var jeg Generalsekretærens representant ved Roma konferansen som adopterte Rome Statue of the International Criminal Court. Denne domstolen vil snart være den eneste domstolen som er igjen til å håndtere de seriøse kriminelle tilfellene som faller under dens juridiksjon. La oss håpe at ICC vil klare å opprettholde sin viktige rolle i fremtiden. Her er jeg likevel litt bekymret, ikke minst i lys av måten ICC har håndtert situasjonen i Kenya, som jeg har fulgt på en daglig basis i seks år som juridiske rådgiver til Kofi Annan og de andre medlemmene i Panelet for eminente afrikanske personligheter, utpekt av Den afrikanske union (AU) for å assistere Kenya i kjølevannet av volden etter valget i 2007.»
Du arbeidet tett med to generalsekretærer og kjenner godt til andre generalsekretærers arbeid. Hvem er, etter din mening, den mest bemerkelsesverdige?
«Jeg nøler med å besvare slike spørsmål, spesielt ettersom jeg ikke har arbeidet med alle sammen. Jeg møtte aldri Dag Hammarskjöld, men jeg var student i hjembyen hans, Uppsala, og var husholder i katedralen under hans begravelse i 1961. Etter dette ble jeg kjent med ham gjennom hans etterlatte bokmarkeringer, men også gjennom hans kjente tale vedrørende rollen til internasjonale embetsmenn, som han holdt i i Oxford i 1961. Jeg tror han var en bemerkelsesverdig mann. Jeg satte, selvsagt, stor pris på å arbeide for Boutros Boutros-Ghali i tre år og Kofi Annan i 7 år, etterfulgt av interaksjonen med ham vedrørende Kenya fra 2008-2013. Det er selvsagt at et slikt langt arbeidsforhold setter inntrykk. Min vurdering er at Dag Hammarskjöld og Kofi Annan vil bli [lagt spesielt vekt på] blant generalsekretærene i fremtidige historiebøker. Som medlem av Hammarskjöld kommisjonen er det selvsagt mitt håp at FNs generalforsamling vil følge rådet vi ga i rapporten fra september 2013. [Rådet vi ga var] å gjenåpne etterforskningen som omhandler hans død ved Ndola i Nordlige Rhodesia, nå Zambia, i 1961. Det finnes nye bevis som burde etterforskes.»
Hans Corell
Etter en fremragende karriere ved Det svenske utenriks- og justisministeriet, har ambassadør Hans Corell tjenestegjort som undergeneralsekretær for juridiske anliggende og juridisk rådgivning for FN fra mars 1994 til mars 2004.
Siden han påbegynte sin pensjonstid har han vært engasjert i svær mange ulike aktiviteter. Blant annet arbeidet for Den internasjonale advokatforeningen, Det internasjonale senteret for etikk, rettferdighet og offentlig liv ved Brandeis Universitet og instituttet for internasjonaliseringen av juss i Haag, samt formann i forstanderskapet av Raoul Wallenbergs institutt for menneskerettigheter og humanitær rett ved Lund Universitet fra 2006 til 2012.
