Av Cheick Sidi Diarra
Tenk at du er i et rom med en gruppe internasjonale investorer og bedriftsledere, og du har du har muligheten til å fortelle dem om en nærmest urørt gullgruve av investeringspotensial.
Det er nesten 50 land, vil du si, som seg imellom har vokst med seks eller syv prosent i året det siste tiåret, og som selv i de verste bølgedalene under ned økonomiske nedgangen i 2009 klarte å beholde vekstrater på over fire prosent. De fleste av dem er rike på en eller flere kostbare naturressurser – olja, metaller, mineraler, avlinger og dyrkbar jord. De har regjeringer som iverksetter investeringsvennlige reformer, og de har unge og kreative arbeidsstyrker.
Likevel er veien fremdeles åpen for nye forretninger. Disse vekstøkonomiene tiltrekker i dag bare en liten prosent av verdens utenlandsinvesteringer. Deres samlede befolkning på over 900 millioner er i stor grad uberørt av store markedsførere av forbruksvarer, i motsetning til andre fortvoksende utviklingsland.
Potensialet er enormt, vil du tenke.
Nå, tenk deg igjen at du snakker til en forsamling med donorer og filantroposofiske organisasjoner. Du må fortelle dem om de økonomisk mest sårbare landene i verden, der inntekt per innbygger gjennomsnittlig er 500 dollar – ikke i uken, eller i måneden, men i året. Halvparten av befolkningen lever på litt mer enn én dollar dagen. Sult, analfabetisme og smittsomme sykdommer herjer, og sivile myndigheter mangler ressurser for å håndtere naturkatastrofer. Regjerninger er ofte overlesset med arbeid, særlig i land der nylig eller nåværende nasjonale konflikter må håndteres.
Disse to oppgavene vil, i sin essens, være mine oppgaver senere i år på FNs konferanse i Istanbul. Som mange av dere har gjettet, er de to gruppene av land egentlig de samme. I FN-sjargong er det snakk om de 48 LDC-ene the least developed countries, altså de minst utviklede landene. Trettitre av dem er lokalisert i Afrika sør for Sahara, 14 i Sør-Asia og Oseania, og ett land – Haiti – er i den vestlige hemisfæren.
Balanserende på en knivsegg mellom sorg og håp, vil den neste store utfordringen for verden være å konsentrere seg om disse landene.
I løpet av de siste tjue årene har vi vært vitne til en markedsvekstbølge i land som Brasil, Kina, India og Indonesia. Tusenårsmålet om å redusere ekstrem fattigdom i verden er allerede nådd, før planen. På grunn av denne utviklingen, har den siste gruppen av land som fortsatt er nedsunket i fattigdom en mulighet til å kjempe seg vei ut av fattigdommen. Kanskje den beste sjansen de har hatt i nyere historie.
Det globale samfunnet er klar over og støtter internasjonale krafttak for å bekjempe fattigdom, sykdom og analfabetisme og tiltak for å opprettholde et bærekraftig miljø. Investorer er nå mer ivrige enn motvillige til å engasjere seg globalt, og verdens nye investorer – de fremvoksende økonomiene i Sør – vil raskt bli nye handels- og investeringspartnere for LDC-landene.
Å se de minst utviklede landene løftes ut fra stagnasjonen er en humanitær utfordring som også er i alles direkte interesse. Å sikre denne fremgangen kan også betraktes som en beskyttelsesmekanisme som potensielt kan forskanse oss fra globale trusler som er forårsaket av regional ustabilitet, ekstrem vold, kriminalitet på tvers av landegrenser og smittsomme sykdommer. Styrkingen av den økonomiske kapasiteten og en felles økonomisk vekst i lavinntektsland er ønsket av G20-landene for å sikre gjenoppretting av balansen i den globale økonomien og å åpne opp nye globale markeder, i følge deres Seoul-uttalelse.
En ny rapport ble lansert denne uken av et FN-panel, tidligere president i Mali, Alpha Konare, og tidligere president for Verdensbanken, James Wolfensohn. Dokumentet peker på farene ved en tosporet verden der utviklede land og markedsøkonomier i vekst befinner seg på ett spor, og fattige land befinner seg på et annet. Befolkningen i disse fattige landene vil vokse til mer enn en milliard innen 2020, hvis ikke vi lykkes i å skape vekst i disse landene.
Dette krafttiltaket vil kreve et sterkt partnerskap og samordnet handling på flere områder. For det første vil det være behov for hjelp til å dekke menneskers basisbehov. Dette vil også være en forutsetning for at å skape grunnforhold for internasjonale og hjemlige investeringer, som vil være et annet essensielt satsningsområde. Jeg tror at bærekraftig økonomisk vekst er den sikreste veien fremover for å forbedre indikatorer for utvikling og velferd. Nødhjelp i seg selv, er ikke nok for at dette skal skje.
Å få jobben gjort avhenger også av kontinuerlige reformer fra myndigheter i LDC-land, inkludert nasjonale utviklingsplaner som tar både rurale og urbane sektorer, sosiale behov, økonomisk kapasitet, eksterne investeringer og nasjonal vekst med i beregningen.
I følge planen, skal FN tilrettelegge fortsatt tilrettelegge for mellomstatlige forhandlinger som har som mål å lage en handlingsplan for LDC-landene. Denne planen skal erstatte planen som ble godkjent for ti år siden i Brussel. I 2011 står vi på terskelen til et nytt tiår. Det er på tide med en fersk start for verdens minst utviklede land.
Cheick Sidi Diarra er FNs under-generalsekretær og høyrepresentant for de minst utviklede landene (LDC-landene), kystløse land og små øystater.
