Generalsekretærens budskap på Verdens flyktningdag 20. juni

0
183

Intoleranse, politisk sammenbrudd og krig har en lang, ødeleggende historie. Men likevel har de politiske systemers skrøpelighet, og samfunn som faller sammen til katastrofal vold, også provosert fram et humant svar, beskyttelsen av de som er tvunget til å flykte fra landene sine for å unngå straffeforfølgelse. Å gi asyl kan føres tilbake tusener av år og er et av de tidligste kjennetegnene på sivilisasjon. I dag er prinsippet anerkjent i Artikkel 14 i Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som i år markerer sitt 60-års jubileum: ”Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse”.

FNs flyktningkonvensjon fra 1951 definerer en flyktning som en person som er utenfor sitt opprinnelses- eller bostedsland, og som har en velgrunnet frykt for forfølgelse på bakgrunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap av en spesiell sosial gruppe eller politisk mening. Etter 1951 har menneskelig tvangsforflytning blitt en mye mer kompleks sak. Å skille en flyktning fra et menneske som er drevet over grenser som et resultat av sult er ofte veldig vanskelig. Befolkningsstrømmer drives av sammenvirkende faktorer, og i kombinasjon med at det har blitt lettere å flytte på seg, har beskyttelse av de tvangsforflyttede blitt en større utfordring. 

Konflikt og fattigdom, de vanligste grunnene til at folk blir drevet fra hjemmene sine, blir nå forsterket av effektene av klimaendringene, som øker knappheten av ressurser og matmangelen, faktorer som leder til større usikkerhet i framtiden. Problemet med disse utfordringene er at ansvaret for å gi asyl i stor grad faller på utviklingsland. I motsetning til det mange i industriland tror, bærer utviklingsland byrden av å motta et større antall flyktninger, på tross av deres begrensede ressurser.

Det siste året har antall flyktninger økt til mer enn 16 millioner globalt. Jeg ber innstendig det internasjonale samfunnet om å fordoble innsatsene til å adressere både årsakene og konsekvensene av menneskelig tvangsflykting. Større internasjonal solidaritet er nødvendig hvis vi skal dele byrden av beskyttelse likere.

Jeg takker FNs Høykommissær for Flyktninger og FN-organisasjoner som har arbeidet sammen for å beskytte og forsøke å hjelpe de tvangsflyttede til å returnere hjem. Vi må ikke miste synet av de individuelle menneskene som flykter fra forfølgelse, og det de møter daglig når de prøver å tilfredsstille sine daglige behov. 

Målet vårt må ikke være mindre enn at flyktningene en dag vil være frie til å returnere hjem, i trygghet og med verdighet. Men på Verdens Flyktningdag, la oss først bekrefte at alle flyktninger har rett til asyl, og la oss gjøre alt for å gi dem den fulle beskyttelsen som de fortjener.