Månedens nordiske profil – Bo Schack

0
613


Bo Schack er for tiden UNHCRs representant i Afghanistan. Han har jobbet for FN i nesten tretti år, først og fremst innenfor det humanitære feltet. Fortsatt føler han seg ydmyk over alt han lærer fra menneskene han møter i sitt arbeid.

Hvordan begynte du å arbeide for FN?

Jeg startet som Junior Professional Officer (JPO) i 1985, etter å ha arbeidet som advokatfullmektig i et departement og studert ved European College i Belgia. Ideen om å søke arbeid i FN eller en annen internasjonal organisasjon startet tidlig og allerede under studiene hadde jeg interesse for internasjonale relasjoner. Fordi jeg også snakker fransk fikk jeg stillingen som JPO i Dakar, Senegal. Dette var starten på en lang karriere, som har involvert stillinger i Afrika, Asia, Europa og Midtøsten. Det har hovedsakelig vært i UNHCR på det humanitære området, men også mer utviklings- og politisk orientert i Den sentralafrikanske republikk mellom 2009 og 2011.

Hvordan ser din normale arbeidsdag ut som UNHCRs representant i Afghanistan?

Vi starter på kontoret ved åttetiden, men er der ofte tidligere for å svare på e-post eller andre henvendelser, spesielt om sikkerhetssituasjonen i Kabul eller andre steder i landet. Når jeg er i Kabul går den første delen av dagen til samtaler med kollegaer om dagens møter og prioriteringer. Deretter er det normalt møter med kollegaer i andre FN-organisasjoner, NGOer, regjeringsrepresentanter og diplomater. Mellom slagene forsøker jeg å svare på e-post og annen korrespondanse, samt besøke og diskutere med IDPer (Internally Displaced) eller hjemvendte flyktninger. Disse møtene og tedrikkingen med Committees of Elders, lokale ledere og andre afghanske kontakter forsøker jeg å gjøre mer av, men det lykkes bedre når jeg er på tur til våre andre ti kontorer i resten av landet. Jeg tilbringer omtrent en fjerdedel av min tid rundt i landet og i møter med kollegaer og representanter i nabolandene Pakistan og Iran.

Du har tidligere arbeidet i Den sentralafrikanske republikk og er nå i Afghanistan – er det noe spesielt, som gjør at du ønsker å arbeide i slike utfordrende land?

Over mine ca. 28 år i FN-systemet har jeg klart følt en dragning mot å arbeide i eller tett ved «utfordrende» land. Arbeid i UNHCR handler om flyktninger og internt fordrevne, så utstasjonering i disse landene er den «normale» karriereruten. Men over årene har jeg klart blitt mer interessert i å bo i disse landene. Vennskap, samhandlingen og prioriteringene er meget forskjellige. På en og samme dag kan man være sammen med de fattigste fordrevne og hjemvendte, men også med politikere, embetsmenn, representanter fra sosiale institusjoner, diplomater, militæret og politimyndigheter. Bredden i kontakter er utrolig inspirerende og ofte føler man seg veldig ydmyk overfor det man kan lære fra alle disse menneskene. Grensen mellom vold og politikk kan være svært liten i situasjoner hvor muligheten for å uttrykke seg er små. Samtidig er muligheten for smil og nære vennskapsforhold stor når man deler litervis med te og herlige måltider.

Du har vært innom mange ulike deler i FN-systemet og arbeidet i forskjellige land og situasjoner. Hvor har du blitt mest utfordret?

Utfordringene var store i Sri Lanka, under krigene i Det forhenværende Jugoslavia og i Den sentralafrikanske republikk. Den største utfordringen har nok vært å ta seg tid til å lytte og lære fra alle. Å forstå og akseptere og å være ydmyk overfor forholdene mange arbeider under. Også er det utfordrende å etablere en situasjon hvor det er plass til humanitære prioriteringer i de tilfellene regjeringer og rebellgrupper viser liten forståelse for hvor alvorlig situasjonen er for de fordrevne. Dette er viktig når man er midt i en krig.

Bringer du noe spesielt nordisk eller dansk inn i ditt arbeid?

Min nordiske bakgrunn er klart blitt blandet sammen med mange andre inntrykk og erfaringer, men fortsatt synes jeg at åpenhet og lav grad av formalitet er viktige elementer for etableringen av et godt vennskap. Og kanskje det med å være åpen for å lytte og ikke dømme på bakgrunn av førsteinntrykk.

I de nordiske landene har det vært store diskusjoner om det skal gis asyl til de afghanske tolkene, da deres liv kan være i fare når de utenlandske troppene trekker seg ut av Afghanistan. Hva er din mening om saken?

UNHCR har behandlet saker om asyl fra afghanere som har arbeidet med ISAF, men min mening er at det største ansvaret må være hos de landene som har ansatt tolkene. Løsningen er kanskje ikke alltid asyl, men andre typer av oppholdstillatelser, noe som har vært brukt i flere land. Det er nok også for enkelt å si at alle vil være i fare fordi de har arbeidet med ISAF. Som vanlig er situasjonen aldri sort/hvit.

I 2014 forutser man, i forbindelse med valget i april og de utenlandske troppenes tilbaketrekning, et stort innrykk av repatrierte afghanere fra nabolandene, men også et stigende antall av internt fordrevne. Hva slags konkrete planer har UNHCR for å hjelpe den afghanske befolkningen?

Med utgangspunkt i mange diskusjoner med regjeringene i nabolandene og myndighetene i Afghanistan har forventningene til hvor mange som vil vende tilbake i 2014 blitt redusert. I 2012 var det 94.000 som vendte tilbake, i 2013 var det kun omtrent 40.000. Vi regner med ca. det samme tallet i 2014. Både Pakistan og Iran anerkjenner at situasjonen over disse årene har vært meget usikker og at mange kommer til å se an situasjonen før de beslutter å vende tilbake. Usikkerheten er ikke kun knyttet opp mot tilbaketrekningen, men også valget, den politiske situasjonen og fremtidsmulighetene i landet i forhold til arbeid, utdannelse, og helse. Nabolandenes forståelse for de mange afghanernes behov for beskyttelse er imponerende, etter over 30 år med problemer i Afghanistan. De har mottatt betydelig støtte for det fra UNHCR, men det har medført både belastninger og nye muligheter. Når man ser på situasjonen i dag ved den eksterne EU-grensen og migrasjonsdebatten i mange europeiske land er det en annen grunn til å være ydmyk overfor situasjon og hjelpsomheten nabolandene viser. Vårt arbeid innebærer støtte til de hjemvendte i Afghanistan, spesielt under den første vanskelige perioden etter hjemkomst. Deretter arbeider vi med lokalsamfunn, regjeringen og ulike søsterorganisasjoner i det langsiktige støttearbeidet.

Med tanke på det andre spørsmålet om de fordrevne i Afghanistan forventer vi en stigning i antallet. Det er over en halv million fordrevne i dag, mange av dem i landområder hvor det kan være vanskelig å nå dem. Men flere og flere har flyttet til byområder, som innebærer en veldig stor eksplosjon i befolkningstettheten i de største byene. UNHCR, sammen med andre humanitære organisasjoner, støtter de fordrevne i den første perioden og ofte når de er i stand til å vende tilbake. Mange forsøker å flykte til områder som ligger nær stedene de kommer fra, så de kan vende tilbake så hurtig som mulig for å redde landbruket eller andre eiendeler. Situasjonen i byene og arbeidsløsheten blant unge er store utfordringer, men så langt uten en definert prioritering. UNHCR arbeider tett sammen med UN Habitat og andre organisasjoner for å få en klarere og tydeligere politikk i forholdet til byutvikling og muligheten for å forbedre forholdene i slumområder, hvor mange fordrevne har bosatt sig.

Hva ser du som den største utfordringen for UNHCRs arbeid i Afghanistan i dag? Og hva ser du som den største utfordringen for UNHCRs arbeid i Afghanistan i fremtiden?

UNHCR er en humanitær organisasjon og vårt viktigste arbeid er i forbindelse med humanitære situasjoner. De største utfordringene i dag er å skape løsninger for de hjemvendte flyktningene og fordrevne. Det er et arbeid hvor UNHCR kun er en av mange aktører og hvor kontinuerlig støtte for utviklingen av landet er viktig. Arbeid med de fordrevne og områdene hvor de bosetter seg, støtte til umiddelbar hjemkomst og samarbeid med andre utviklingspartnere er nok den største og viktigste utfordringen vi har.