Menneskerettighetsforkjempere

0
1088

Kommentar av Navi Pillay, FNs høykommissær for menneskerettigheter 

10. desember 2010 feires Menneskerettighetsdagen, en dag vi viser vår støtte til menneskerettighetsforkjempere, noen kjente, noen mindre kjente, som arbeider for bekjempelsen av diskriminering, ekskludering og ulikhet.

Menneskerettighetsforkjemperes arbeid er basert på den universelle menneskerettighetserklæringen, som for 62 år siden minnet det internasjonale samfunnet på de ”iboende og ukrenkelige rettigheter knyttet til menneskeverdet”.

Erklæringen dannet grunnlaget for en verden uten frykt og intoleranse, hvor de med makt holdes ansvarlige og de svake blir beskyttet.

Opprettholdelsen av respekten for menneskerettigheter avhenger av samarbeid mellom menneskerettighetsforkjempere og enkeltindivider som gjør kampen mot diskriminering til sin egen. Dette er nødvendig fordi diskriminering er vanskelig å få bukt med og er en global utfordring.

Diskriminerende lovverk gjør kvinner, som utgjør halvparten av verdens befolkning, til annenrangs borgere og ofre for vold.

Urfolk har lenge blitt betraktet som uønskede gjester i sitt eget land. Rasisme er enda ikke bekjempet og minoriteter og andre sårbare grupper verden over lever et liv preget av frykt for rasistisk motivert vold. Vi burde alle vise vår støtte til mennesker med nedsatt funksjonsevne som får oppmerksomhet grunnet deres funksjonshemning, men blir usynligjort når de hevder sine rettigheter. Vi burde vise vår avsky mot diskrimineringen av arbeidsinnvandrere, og ekskluderingen de opplever i land som faktisk er avhengig av deres arbeidskraft.

Mennesker verden over opplever latterliggjøring, menneskerettighetsbrudd og blir utsatt for vold grunnet deres seksuelle legning.

De eldre blir i økende grad betraktet som personer med lite nytteverdi og byrder for familien og lokalsamfunnet, heller enn kilder til inspirasjon og visdom.

Menneskerettighetsforkjempere insisterer på at disse forholdene må endres. En kombinasjon av reformert lovverk og praktisk gjennomføring er nødvendig. Dette vil styrke de diskriminerte, oppmuntre til økt deltakelse og fremme det offentlige skolevesen.

Mange land har lange tradisjoner med diskriminering og ekskludering av visse grupper, men disse landene viser nå en vilje til endring. Ved reform av lovverket og statutter reflekteres de universelle verdiene som likhet og overholdelse av folkeretten. Mitt eget land, Sør-Afrika, er et godt eksempel på dette.

Menneskerettighetsforkjempere fortjener vår ros og oppmerksomhet. De arbeider hardt for å få bukt med diskriminering, urettferdighet og hjelper mennesker i nød. Deres hardnakkede engasjement, mot, intellekt og offer gjør det mulig for alle mennesker å leve et verdig liv. Ofte innebærer deres arbeid stor personlig risiko, og de har forandret måten vi betrakter oss selv og andre på.

Mens diktatorer og ideologier viskes bort med tiden består menneskerettigheter og dets forkjempere. Men vi må være årvåkne. Brudd på menneskerettighetene finner fortsatt sted, og menneskene som kjemper for dem blir utsatt for angrep.

I noen land ser man utviklingen av trender som begrenser og hindrer menneskerettighetsforkjemperes arbeid. Dette er urovekkende. Mer konkret refererer jeg til lovgivning og reguleringer som begrenser friheten, den økonomisk selvstendigheten og handlingsrommet til menneskerettighetsaktivister og organisasjoner. Mye av denne lovgivningen er verken i samsvar med menneskerettigheter eller internasjonale normer.

Undertrykkende lover utgjør en stor trussel mot menneskerettighetsforkjemperes arbeid. Utallige aktivister har blitt angrepet, torturert, myrdet eller landsforvist.  Mange lider i fengsel.

Jeg har tidligere oppfordret til løslatelsen av alle samvittighetsfanger og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg fortsetter å fremme respekt for menneskerettigheter og menneskerettighetsforkjemperes arbeid verden over.

Da demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi ble løslatt forrige måned etter syv år i husarrest uttalte hun følgende: ”Hvis mitt folk ikke er fritt, hvordan kan jeg si at jeg er fri. Enten er alle fri, eller så er ingen fri.” Uttalelsen hennes oppsummerer trosgrunnlaget til menneskerettighetsforkjemperne og deres mange tilhengere verden over. De vet at frihet kan oppnås gjennom motstandsdyktighet og aktivt fremme sin sak. Vi burde verne om menneskerettighetsaktivisters arbeid og beskytte dem. Vårt budskap bør være klart og tydelig: Alle mennesker er verdt like mye og man skal ikke bli straffet for å ytre denne sannhet.