Mulighetene står for døren

0
81
alt

alt

Av: Ban Ki-moon, FNs Generalsekretær, Abdullah Gül, President i Tyrkia og Jhala Nath Khanal, Statsminister i Nepal.

 

 

Denne uken i Istanbul vil verdens ledere ha muligheten til slå to fluer i en smekk: å blåse nytt liv i solid og langvaring økonomisk gjenoppbygging, og å oppfylle langvarige målsettinger om å redusere fattigdom, sult og sykdom i verdens 48 minst utviklede land (LDC-landene).

Denne gruppen av ulike land – 33 i Afrika, 14 i Asia og Oseania og ett (Haiti) i Amerika – har ett mål til felles: de ønsker å bli bedre integrert i den globale økonomien. I løpet av det siste tiåret har eksport fra LDC-landene blitt femdoblet, og deres del av verdenshandelen er fordoblet. Men, siden landene har 12 prosent av verdens befolkning – rundt 900 millioner – produserer LDC-landene samlet fremdeles bare én prosent av verdens eksportvarer, og mottar mindre enn to prosent av de globale investeringene.

Å investere i LDC-land innebærer store og nærmest uutnyttede muligheter til å bidra til en trengt stimulanse til rehabilitering av den globale økonomien, uten å legge noen betydelig byrde på den økonomiske balansen i de utviklede landene. Dette var G-20-ledernes konklusjon under fjorårets møte i Seoul.

De siste årene har over halvparten av LDC-landene vist stabil vekst bygget på vareetterspørsel, diversifisering av deres økonomiske base, og mer produktive regionale partnerskap. Nepal, som for øyeblikket har presidentskapet blant LDC-landene, er et eksempel på at mange av LDC-landene arbeider for å forbedre nødvendige sosiale tjenester, oppfordre til inkluderende og gjennomsiktig styring, og å tilby effektive foretningsmiljøer tilpasset det 21. århundre.

Men de minst utviklede landene er fremdeles sårbare. Særlig klimaforandringer utgjør en alvorlig utfordring. Selv om LDC-landene er de minste produsentene av klimagasser sammenliknet med enhver annen landgruppe, er deres landbruksorienterte økonomier de som i størst grad blir truet av effektene av de klimatiske forandringene. Mange land er utsatt for forørkning, stigende havnivå og tropiske stormer. Andre, som Nepal, er avhengige av smeltevann fra fjellkjeder som synes å være minskende.

Økende matvarepriser utgjør også en klar utfordring. De fleste LDC-landene er netto matimportører. Halvparten av deres befolkninger lever i ekstrem fattigdom. En av tre er underernært. Landbrukskapasiteten er lav. Samtidig finnes store uutnyttede områder med dyrkbar jord i LDC-landene, og disse har et betydelig potensial til å øke verdens produksjon. Slik kan matsikkerheten bli forbedret, samtidig som man bekjemper inflasjon i matvarepriser. Dette vil være et bidrag til å styrke sosial og politisk sikkerhet verden over.

De fleste tiltakene som er under forhandling av regjerningene som deltar på LDC-IV i Istanbul burde være mulig og akseptable for alle land. Utviklingshjelpen fra nord har vært sjenerøs, og den har vokst i løpet av det siste tiåret. Vi håper denne trenden vil fortsette. Ettersom bistanden til LDC-land kun utgjør én fjerdedel av den totale offisielle bistanden som blir gitt, kan den lett økes – noe som vil gagne alle parter. Dette kan bidra til å bedre infrastruktur, styrke humankapital og sikre tilpasset kunnskapsoverføring. Alle disse tingene er viktige for at landene skal kunne tiltrekke utenlandsinvesteringer. Produktiv kapasitetsbygging vil være et fokusområde under LDC-konferansen i Istanbul.

Vi vil gjerne se at det gis flere insentiver til investorer som ønsker å etablere seg i disse økonomiene, dette inkluderer å bygge ned handelsbarrierer for eksportvarer fra LDC-land, og å oppfylle forpliktelser som er nedfelt i Monterrey-konsensusen og Doha-deklarasjonen om utviklingsfinansiering. Studier har vist at 100 prosent tollfri og kvotefri tilgang til markeder vil ha en ubetydelig innvirkning på hjemlige produsenter i land varene sendes til, men samtidig kunne gi dyptgripende fordeler til LDC-land. På samme måte vil gjeldslette for LDC-landene frigjøre ressurser for å forbedre infrastruktur og produktivitetskapasiteten i landene.

Den voksende rollen til det globale Sør gir oss håp. Statistikker fra FNs konferanse om handel og utvikling viser at selskaper fra fremvoksende økonomier økte sine direkteinvesteringer utenlands til rekordhøye nivåer i 2010. En god del av disse investeringene gjøres i LDC-land. Land som India, Brasil, Kina, Sør-Afrika og Tyrkia er nye rollemodeller for de minst utviklede landene i Sør-Sør-samarbeidet.

De minst utviklede landene arbeider hardt for å bekjempe de sosiale, økonomiske og miljømessige utfordringer de møter – slik at de kan følge etter de store fremvoksende økonomiene som har styrket seg de siste tjue årene, også gjennom politiske og økonomiske reformer. Bare ved å tilby en mer omfattende global, økonomisk rolle for disse landene, kan vi sette i gang nødvendige mekanismer som vil lede ustabile nasjoner på veien mot den sikkerhet og stabilitet som hele verden trenger.

Å investere i LDC-land er en klassisk vinn-vinn-situasjon for alle: de tradisjonelle giverne, fremvoksende økonomier, privat sektor – og viktigst av alt – nesten en milliard mennesker som fortjener sosial fremgang og bedre levestandarder. Mulighetene står for døren i Istanbul. La oss gripe dem.

 

Besøk vår nettside om LDC-konferansen i Istanbul her!