Nordisk profil: Svensk generalforsamlingspresident har det hett om ørene

0
75

Da FNs generalforsamling samlet for den sekstiende gang i september steg den svenske diplomaten Jan Eliasson fram i rampelyset. Eliasson ble valgt til generalforsamlingspresident 13. juni og tok over etter Jean Ping fra Gabon. Eliasson ledet toppmøtet i september, den største samlingen av statsoverhoder og regjeringledere noensinne.

Jan Eliasson er ikke den eneste nordiske eller svenske diplomaten som har nådd langt opp i FN-systemet. Da Eliasson ble valgt til generalforsamlingspresident hyllet han landsmannen Dag Hammerskjöld, den innflytelsesrike andre generalsekretæren som tok over etter nordmannen Trygve Lie i 1953.

I hans tiltredelsestale sa Eliasson at delegatenes støtte for hans presidentstilling hadde en spesiell betydning for hans land siden den legendariske generalsekretæren ble født i Jönköping i Sverige for hundre år siden. Toppmøtet var en stor utfording for Eliasson, en veterandiplomat som har vært Sveriges ambassadør til både FN og USA.

Sluttdokumentet fra toppmøtet, som har blitt kritisert for å være utvannet av mange land, inkludert de nordiske landene, er en enda større utfordring. Eliasson fortalte på en pressekonferanse i New York den 16. november at vendepunktet for implementeringen av sluttdokumentet var blitt nådd i forhold til de akutte tidsfristene som statsoverhodene la frem for fem hovedområder.

Det første området var fredsbyggingskommisjonen. Toppmøtets deltakere ba kommisjonen om at den skulle være operasjonell fra 1. januar 2006, og man har kommet til forhandlingens sluttfase.

Det foreslåtte menneskerettighetsrådet er det andre punktet som haster. I følge Elisasson har man forberedt dokumenter hvor man kan krysse av ett og ett alternativ til en resolusjon gjenstår.

Statsoverhoder og regjeringledere ba også forsamlingen om å sluttføre forhandlingene om en omfattende terrorismekonvensjon, fortalte forsamlingspresidenten. De gjenstående punktene er viktige og sensitive folkerettslige spørsmål som omhandler rett til selvbestemmelse og bekjempelse av okkupasjon. Man er nesten enige om teksten, men det er vanskelig å løse de gjenstående forskjellene.

På spørsmål om reform av sikkerhetsrådet fortalte Eliasson at han lyttet til medlemslandenes synspunkter. ”Hvordan kan han lytte når slike viktige temaer har blitt satt til side?”, spurte noen. ”Hvordan og når er selve kjernen av diplomati,” svarte han. Riktig timing på dette ømtålige området er særdeles viktig. Akkurat nå fikk han høre fra alle at det var på tide å lytte.

I et minneverdig profilintervju i New York Times i august 2005 holdt Eliasson opp et vannglass for NYT reporteren ”med samme forsiktighet en kjenner ville vurdert et glass rødvin.”

”Noen ganger har jeg problem med å formidle folkets behov og streben etter utvikling,” sa Elisasson. ”Dette glasset med rent og friskt vann er et vanlig syn for oss. Men for to milliarder mennesker i denne verden er det en luksusvare. Så når jeg møter tomme blikk og glaserte øyne sier jeg: ‘Dette glasset med rent og friskt vann er et vanlig syn for oss. Men for to milliarder mennesker i denne verden er det luksus’.” Hans blikk vendte tilbake til glasset.

”Jeg har sett hvordan rent vann deles ut i Somalia, Sudan og Mosambique,” sa han. ”Jeg har sett en mor motta en flaske mens hun bærer barnet hennes på armen, og jeg opplevde smilet som forteller at hun vet at det eneste alternativet er å gå i flere mil for å få vann som er forurenset.”

”Man kan bruke statistikk for å vise at 300 millioner mennesker sør for Sahara ikke har rent vann,” sa han. ”Men å arbeide med bilder er mye viktigere. Dersom vi ser hvordan bistand fungerer gjennom konkrete tiltak og husker på dette vannglasset kan vi kanskje bli mer handlingsorienterte,” sa Eliasson til New York Times.

Når spurt om kritikk av FN sa Eliasson: ”Se på Liberia eller Libanon, hvor Forente Nasjoner forhindrer tragedier, og du får et annet perspektiv. Forebyggende arbeid skaper ikke overskrifter. Når så du sist en overskrift som sa ‘Ingen tragedier’?